Injuria.no » Festlig
Nr.5/2008
Meg og kranfører Eivind
Jeg møtte opp på Skanska sitt anleggskontor litt bortenfor byggeplassen. Der var det lunsjpause og god stemning. Jeg fikk en frekk Skanska refleksvest, vernesko og hjelm. Det er litt uvisst hva disse tingene skulle bidra med dersom jeg skulle falle ned fra kranen, men kan tenkes de har hatt juss-studenter på besøk før. Da gjelder det å ha HMS'en i orden.
Skrevet av:
Vegard Varden
Publisert: 15.11.2008 03:37
Etter pausen møter jeg kranfører Eivind utenfor brakka og rusler nedover mot kranen. Praten går lett, så tanken på at jeg snart skal klatre 55m opp ved hjelp av stiger får ikke helt tak. Jeg rekker ikke å filosofere stort mer over det før Eivind allerede er i gang opp stigen, og det er bare å holde følge. Det skal vise seg å ikke være så enkelt, da Eivind har et vannvittig tempo opp stigen(e). Jeg for min del holder et relativt ”safe” tempo ettersom stigen er våt og glatt. Litt for store vernesko som føles mer som truger enn sko i øyeblikket gjør det hele litt mer spennende. Eivind har snart noen stigers forsprang.
Da jeg kommer opp er Eivind for lengst på plass i setet, og har fått mange ”bestillinger” på løfteoppdrag. Kranføreren er den viktigste personen på byggeplassen. Alt arbeidet stopper opp dersom han forsvinner. Av den grunn er ”tisse-pauser” lite aktuelt. ”Må bare passe på å ikke drikke for mye kaffe, så går det greit”, ler Eivind.
Eivind holder kontakt med folkene på bakken via radiosamband. I høyttaleren spraker det hele tiden ”Når du er ferdig, så har jeg noen jern som skal løftes.” Med 5-6 løfteoppdrag i kø er det travelt. Eivind mestrer det å prate og styre samtidig, og det går som en lek. ”Nesten som playstation”, sier han.
Det å løfte noe som er 35m bortenfor og 40m lavere krever presisjon. For meg ser det ikke ut som lasten treffer der den skal, men jeg får gang på gang bevist at jeg ikke har noe ”kranfører-øye”. Den treffer akkurat hver gang. Eivind har noen år i kranen bak seg, i tillegg til kranførerkurs på seks uker. Han trives godt i høyden. På spørsmål om han er lei av klatringen sier han, ”det er bare godt med den lufteturen etter noen timer her oppe.”
Etter å ha vært på besøk i førerhuset i nærmere 30 min., må jeg takke for meg. Eivind beklager at han er så opptatt, for vi skulle gjerne tatt en tur ut på bommen og sett på utsikten (og høyden)!?! ”Ikke tenk på det!”, sier jeg og kommer meg ned i stigen før han skulle ombestemme seg.
