Bokanmeldelse:
Rettsstat ved et veiskille
Noen forbrytere tror de slipper straff, mener Eva Joly. De tror at de aldri kan bli tatt. De tror at de har rett til å stjele. Og de får ofte rett.
Publisert: 27.01.2004 16:36
Tittel: Er det en slik verden vi vil ha?
Forfatter: Eva Joly (med Laurent Beccaria)
Pris: 298,-
Sidetall: 249
Forlag: Aschehoug
Eva Joly er født 1944 i Norge. Hun giftet seg med en franskmann og bodde i Frankrike i 38 år. I løpet av sine ti år som forhørsdommer i Paris etterforsket hun en rekke korrupsjonssaker, deriblant ELF-saken hvor 35 personer har blitt tiltalt. Nå er hun enke og jobber som spesialrådgiver for justis- og utenriksministrene i Norge.
Forhørsdommeren har ingen parallell i Norge. Det er en mellomting mellom etterforsker og dommer, blant annet med rett til å varetektsfengsle. Forhørsdommeren er ansvarlig for å forberede saker om forbrytelser og i noen tilfeller forseelser for domsstolene.
ELF er Frankrikes største firma med ca. 250 milliarder kroner i omsetning hvert år. Oljegiganten ble bygget opp etter annen verdenskrig av Pierre Guillamat, tidligere sjef for de franske hemmelige tjenestene i London. Jolys etterforskning førte til at 35 personer har blitt tiltalt, deriblant mange i ledelsen slik som tidligere administrerende direktør Loïk Le Floch-Prigent.
Eva Joly var forhørsdommer i Paris da hun snublet over ELF-saken. Under etterforskningen av en rutinesak i en av samarbeidspartnerne til Frankrikes største bedrift, kom Joly over mistenkelige transaksjoner som involverte ELF-Gabon. Etterforskningen og de følgende korrupsjons-anklagene skaffet Joly mektige fiender. “Er det en slik verden vi vil ha?” handler mye om hvor vanskelig det er å etterforske i en sak der de mistenkte er blant landets mektigste.
Mens hun etterforsket ELF-saken, hadde Eva Joly politibeskyttelse. Likevel ble hun stadig overvåket og forfulgt; telefonen ble avlyttet og det stod stadig fremmede biler utenfor huset hennes. Det er naturligvis ingen måte å finne ut om hun snakker sant. Men hvor mange har lyst til å ha med seg to politifolk døgnet rundt i seks år? Den beste måten å ta standpunkt er antakelig å lese boken og så gjøre seg opp en egen mening.
Joly mener presset mot henne personlig og mot vitner skulle være en måte å hindre etterforskningen hennes på.
De ustraffelige
En av Jolys “venner” viste seg å være en budbringer. Han sa: - Madame, De må være klar over at 98 prosent av alle lovbrudd kan pådømmes. Men det gjenstår to prosent som rettssystemet ikke kan avgjøre. Det kalles statshemmeligheter. Det er mange mektige interesser rundt Dem. Se Dem for. Staten verner sine interesser. Og vaktene er ikke milde. Det gjelder å være fornuftig... (min oversettelse).
Joly er opptatt av at noen tror seg hevet over loven. Når de stjeler er det ikke å stjele, fordi loven ikke gjelder for dem. - Loven må tilpasse seg deres oppførsel og ikke motsatt, sier hun i en tidligere bok.
Hun forteller om saker som åpenbart burde ha vært etterforsket, men som ble henlagt av påtalemyndigheten i rettskretsen. Leseren begynner å stille seg spørsmål. Trodde statsadvokaten at mistenkte ikke kunne begå forbrytelser? Var statsadvokaten inhabil - eller innblandet i saken? Eller var han redd for å legge seg ut med den mistenkte og dennes mektige venner? Men vi tenker at forbrytelser som avsløres blir forfulgt. Jolys lange erfaring sier noe annet.
I Frankrike er det straffbart å motta for høy lønn. I 1998 ble lederne i et firma som gikk med ca 100.000 euros i underskudd straffedømt for å ha mottatt 4500 euros i måneden i lønn og naturalytelser selv om de visste om underskuddet. Til sammenlikning mottok direktører i firma som ABB, Oracle og Alcatel fallskjermer eller opsjoner til en verdi av flere hundre millioner euros. På tross av at disse firmaene har store tap og at Alcatel har måttet si opp flere tusen ansatte, er det ingen som reagerer på utbetalingene. Konklusjonen må bli at det er straffbart å motta for mye lønn, dog ikke hvis firmaet er stort nok.
Stor kriminalitet, usynlige ofre
For hver overføring av penger fra én konto til en annen, pleide bankene å vente noen dager med å godskrive mottakers konto. På den måten tjente banken noen kroner i rente for hver transaksjon, såkalt ”float money”. Over tid ble det mye penger for banken. Det ble ramaskrik. Man skjønte at bankene tjente urettmessige penger på kundene. Finansavtaleloven satte en stopper for praksisen.
Når et firma bruker pengene sine på å smøre arabiske sjeiker og afrikanske diktatorer, eller på ekstra utbetalinger til egne ledere, er det til syvende og sist kundene og de ansatte som får mindre penger. Når offentlige tjenestemenn blir smurt til å velge dyre og dårlige entreprenører slik det har blitt avslørt i Frankrike, er det skattebetalernes penger man sløser bort. Ofrene er der selv om de ikke synes ved første øyekast. Til syvende og sist blir tilliten til vårt politiske system skadelidende.
For Eva Joly er det en like stor grunn til å ta hvitsnippforbryterne at de tjener gigantbeløp. I ELF-saken ble det etter hvert oppdaget underslag av minst to og en halv milliard francs (ca 3 milliarder kroner). Størsteparten av disse pengene ble fordelt mellom tre personer. Til sammenlikning regner Ot.prp. nr. 35 (1986-87) (endringer i staffeloven) med at grensen mellom underslag og grovt underslag går ved ca 30 000 kroner. Tre milliarder er hundre tusen ganger så mye.
Naive Norge
Det er vel nesten ingen som går rundt og tror at næringslivstopper og politikere underslår og mottar bestikkelser for hundrevis av millioner, her i Norge aller minst. Og så viser etterforskning at hos en av våre allierte, en av våre handelspartnere, et moderne vestlig demokrati - der skjer det kanskje likevel. Samtidig er NHO mest opptatt av vinflasker og konfektesker skal man tro avdelingsdirektør Siri Bjerke.
Korrupsjonen som har blitt avslørt i utlandet er av helt andre dimensjoner. I følge påtalemyndigheten i Italia var korrupsjonen blant ledende personer oppe i 258 millioner euros over en tiårsperiode. Tre tusen personer har blitt tiltalt og de fleste av disse dømt. Av disse er 338 folkevalgte (députés) 873 entreprenører og 1373 funksjonærer. I løpet av de første fire årene av ELF-saken oppdaget Joly at minst 300 euros var på ville veier. Hun mener oljesektoren er en sektor som er sterkt rammet. Norge lever av olje. Hva får oss til å tro at vi er forskånet for korrupsjon?
I slutten av oktober viste NRK reprise av et program om korrupsjon fra 1987. I panelet satt blant annet næringslivstopper, lederen for eksportrådet og skattedirektøren. Ingen av disse var imot at norske bedrifter brukte bestikkelser for å oppnå kontrakter i utlandet. De tok riktignok forbehold om at pengene ikke måtte ende i lommene til norske styreformenn og direktører. Ellers var de - logisk nok - mest opptatt av at pengene virkelig skulle hjelpe dem med å nå målet. Lederen for eksportrådet ville ikke nøle med å gi videre tips om hvem som burde bestikkes til norske firmaer. Skattedirektøren kunne bekrefte at bestikkelser ga fradrag i skatten. Skatteloven ble imidlertid endret på det punktet i 1996 slik at man ikke lenger får fradrag for ting som ikke er lov eller i samsvar med god skikk i Norge (skatteloven£ 6-22).
Tilsynelatende har forholdene nå endret seg. Statoils mulige bestikkelser i Iran medførte styreformanns og administrerende direktørs avgang. Det er ikke lenger stuerent å gå inn for at norske bedrifter skal bestikke utlendinger for å få kontrakter. Likevel skjedde det, og Eva Joly fikk dessverre rett i sine spådommer.
En inadekvat rettsstat
Rettsstaten slik vi kjenner den i dag er 200 år gammel, et produkt av opplysningstiden. Vi er vant til at den fungerer innenfor rammen av en nasjonalstat. I dag er landene i verden tett sammenknyttet gjennom handel og informasjon. Penger flytter seg over landegrensene i et fantastisk tempo. Transaksjonene tilsvarer halvparten av Frankrikes bruttonasjonalprodukt hver dag. Når bestikkelser og penger fra lovbrudd som f.eks. narkotikasalg, våpensalg til røverstater, etc. kan flytte over landegrensene, blir det også behov for en juss som kan det.
Jolys erfaring er at vi trenger nye regler for en ny tid. Når etterforskeren eller forhørsdommeren sender en forespørsel til en bank eller til myndighetene som ledd i etterforskning, er behandlingstiden kanskje to år. Dessuten er det høy sannsynlighet for at forespørselen ender med avslag - etter to år. Luxembourg forkastet i 1997 og 1998 98,8 % av alle slike forespørsler fra andre lands myndigheter. Hvis forespørselen ikke forkastes, er det god sjanse for å få et svar som så: - Transaksjon utført av: Sergio, en kunde av banken. Mottaker: en annen kunde av banken.
Man kan forstå den tidligere forhørsdommerens frustrasjon. En dommer er på sporet av summer på et tre- eller firesifret antall millioner, men straks pengene forflytter seg over en landegrense, er de umulige å spore. Skatteparadis, også respekterte EØS-land som Luxembourg og Liechtenstein, nekter i praksis å samarbeide med andre lands justismyndigheter under henvisning til menneskerettigheter og taushetsplikt. Men til hvilken pris skal banker få lov til å gi sine kunder anonymitet?
Relaterte artikler
·Korrupsjon i Norge