Injuria.no » Faglig
Nr.1/2010
Mønsterbesvarelse i Rettsstat og Menneskerettigheter
Kommentert av Bjarne Kvam.
Publisert: 27.02.2010 10:44
1)
1. Introduksjon. Rammer for oppgåva
Kandidaten har laget en fin og oversiktlig struktur med avsnittsoverskrifter. I mange besvarelser vil avsnittsoverskrifter ikke være nødvendig, fordi besvarelsene normalt vil være korte på en 4-timers eksamen – men her er det fint. Jeg anbefaler imidlertid alle å skrive en liten overskrift helt først på teorioppgaver. En god overskrift gir fin informasjon om hva som kommer og kan også hjelpe kandidaten å svare korrekt på oppgaven.
Menneskerettslova (mnskrl) § 3 slår fast at føresegner i konvensjonane og protokollane som er nemnt i lovas § 2 ved "motstrid" skal "gå foran" anna lovgiving.
Det er flott at kandidaten presenterer rettsgrunnlaget med en gang – dette syndes det mye mot.
I dette oppgåve svaret vil eg ta føre meg den materielle betydinga av bestemmelsen, og kva denne har å seie for norsk rett, særlig i lys av høgsterettspraksis på området (i punkt 2). Deretter vil eg kome med nokre vurderingar av føresegna (punkt 3).
2. Innhaldet i føresegna
2.1 Legislative omsyn
Føremålet med menneskerettslova generelt og § 3 spesielt, er å styrke menneskerettane si stilling i intern, norsk rett. Dette må sjåast på bakgrunn av Noregs folkerettslege plikter, særleg etter FN-konvensjonane om menneskerettar og den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Sentralt her står lovgjevar sitt ønskje om å hindre folkerettsbrot. Føresegna må òg sjåast på bakgrunn av sikreplikta, som for EMK sitt vedkomande følgjer av EMK art. 1. Sikreplikta går kort sagt ut på at nasjonale styresmakter skal syte for at menneskerettane ikkje blir krenkte innanfor deira jurisdiskjon. Mnsrkl § 3 er eit klart signal til domstolane om at Noreg sine konvensjonsplikter må vege tungt ved tolkinga og bruken av norsk rett.
Kandidaten kunne nevnt at menneskerettsloven ble vedtatt først i 1999, mens Norge hadde tiltrådt konvensjonene tidligere – EMK allerede i 1953. Før 1999 praktiserte Norge “passiv transformasjon”, det vil si at man la til grunn at norske regler var i tråd med konvensjonsforpliktelsene. At det virkelig forelå en slik overensstemmelse ble utover på 1980-tallet og 1990-tallet stadig mindre opplagt, samtidig som det ble behov for å vise klart hva konvensjonsforpliktelsene innebar. Se NOU 1993:18 Lovgivning om menneskerettigheter og Jørgen Aall: Domstolsadgang og domstolsprøving i menneskerettighetssaker, Tidsskrift for Rettsvitenskap 1-2/1998 s 1.
Paragraf 3 har ei berøringsflate til det såkalla presumsjonsprinsippet (som seier at norsk rett skal tolkast slik at resultatet samsvarer med folkerettslege plikter), men går endå lenger: Som det følgjer av ordlyden, er § 3 ein motstridsregel. Den konvensjonsstridige regelen må vike for konvensjonane som er oppregna i § 2, sjølv når den konvensjonsstridige regelen er klar og eintydig.
Godt at presumsjonsprinsippet nevnes. Norge må dessuten følge den praksis som utvikles ved konvensjonsorganer, se for eksempel Rt-2000-996 på s 1007-1008, som kandidaten nevner under.
Det er verdt å poengtere at mnskrl § 3 ikkje har grunnlovs rang. Føresegna er difor ikkje styrande for framtidig lovgiving på same måte som grunnlovsføresegner. Normen i § 3 retter seg først og fremst mot domstolane, og ikkje mot lovgjevaren. Dette kan seiast å vere eit utslag av det dualistiske prinsipp (sjå meir om dette under punkt 3.2).
Viktig poeng at menneskerettsloven ikke har grunnlovs rang, men likevel står over vanlig norsk lov; den er blitt kalt “semikonstitusjonell”, dette kommer vi tilbake til.
2.2 Ordlyd – kva er "motstrid"?
Flott at kandidaten griper tak i ordlyden.
Ei naturleg forståing av dette omgrepet peiker først og fremst på dei tilfella der "annen lovgivning" berre kan bli forstått på ein måte, og denne måten strir mot nokre av konvensjonane som nemnt i § 2. Kjerneområdet for § 3 er dei tilfella der ein presumtivt konvensjonsstridig regel berre gir eitt mogleg tolkingsresultat, slik at alminnelege tolkingsprinsipp (særleg presumsjonsprinsippet) ikkje er tilstrekkelege for å unngå eit konvensjonsstridig resultat.
Etter å ha gjort greie for det sentrale bruksområdet for § 3, går eg no over til å sjå på korleis Høgsterett har handsama spørsmål rundt føresegna.
2.3 Høgsterettspraksis
I Bølgepappkjennelsen (Rt. 1994) uttala Høgsterett at norsk rett berre måtte vike når det låg føre "klar motstrid" med ei folkerettsleg plikt. Fråsegna må sjåast på bakgrunn av at kjennelsen blei avsagt før menneskerettslova blei innført. Høgsterett sitt standpunkt i denne saka var lenge gjengs oppfatning i norsk rett, men endra seg naturlegvis då menneskerettslova trådte i kraft. Eg vil sjå på to sentrale avgjerder som modifiserer dette standpunktet.
Det er helt sentralt at kandidaten redegjør for utviklingen i Høyesterett når det gjelder forholdet til EMK. Et naturlig startpunkt er klarhetskravet i bølgepappkjennelsen Rt-1994-610.
Den første er dommen om administrativt ilagt tilleggsgebyr i Rt. 2000 s. 996. Her uttala HR at det var tilstrekkeleg å konstatere motstrid for at norsk rett måtte vike. I tillegg blei det slått fast at EMD sin metode og forståing av EMK måtte bli lagt til grunn for å fastleggje innhaldet i konvensjonen. Standpunktet er naturleg: Dersom norsk Høgsterett nyttar andre framgangsmåtar enn EMD, vil ein fort kome til eit resultat som avviker frå EMD si forståing. Dette ville i sin tur medføre at norsk rett "produserte" folkerettsbrot. For at norske domstolar skal ta del i arbeidet med sikreplikta, er eit slikt standpunkt om tolkinga av konvensjonen heilt avgjerande.
Klarhetskravet fravikes altså i Rt-2000-996, det er et poeng at dette skjer etter at menneskerettsloven er vedtatt mens Rt-1994-610 kom før loven.
Standpunktet HR inntok i 2000 fekk omfattande konsekvensar, òg i den seinare dommen i Rt. 2005 s. 833. Saka galdt spørsmål om straff for seksuell omgang med personar under 14 år. Den norske regelen slo fast at villfaring om alder i eit slikt tilfelle ikkje kunne frita for straffansvar. Regelen føreskreiv altså objektivt straffansvar med omsyn til aldersvilkåret.
Rt-2005-833 er et naturlig “endepunkt” i utviklingen, på veien har kandidaten vist til Rt-2000-996, vær også oppmerksom på Rt-2002-557.
Høgsterett såg spenninga i høve til uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 (2), og under tilvising til mnskrl § 3 kom retten til at ein måtte innfortolke ei aktsemdsvurdering i den norske straffeføresegna. Resultatet blei grunngitt mellom anna ved å vise til EMD-praksis på området, særleg to dommar som galdt den franske tollovgivinga, som hadde liknande reglar om objektivt straffansvar.
Overbevisende kunnskapsnivå.
Resultatet i 2005-saka må nok seiast å ha hindra ei krenking av EMK art. 6 (2).
Dommen er eit godt døme på domstolane si rolle ved gjennomføringa av sikreplikta: Ein såg at Stortinget hadde gjort noko som kom på kant med konvensjonspliktene, retta opp denne feilen. Slik sett har mnskrl § 3 oppfylt si rolle som ledd i sikreplikta.
Samanhengen mellom Rt. 2000 s. 996 ig 2005 s. 833 er tydeleg: EMD si forståing må vere avgjerande. At dette blei følgd opp i 2005-dommen, ser ein av den store vekta Høgsterett la på dommane mot Frankrike.
Det finnes flere eksempler på at Høyesterett har dømt på tvers av norsk lov, se Johnsen: Menneskerettsvernet i straffeprosessen: Er det behov for en mer aktiv lovgiver? Lov og Rett 2002 s 585.
3. Vurderingar av mnskrl § 3
3.1 Forholdet til sikreplikta
Det følgjer av kva eg har skrive ovanfor, særleg i punkt 2.3, at mnsrkl § 3 er ein viktig del av sikreplikta, idet føresegna gir domstolane fullmakt til å overprøve lovgjevar sine vurderingar når desse viser seg å stride mot menneskerettskonvensjonane. Utan § 3 ville ein fort ende opp i ein situasjon der domstolane var makteslause i motstridstilfelle. Som ein konsekvens av dette kunne Noreg endt opp med å bli dømt av EMD i langt fleire saker enn det som er tlfellet i dag.
Ja, og Finanger-saken er et godt analogisk eksempel, som kandidaten viser til under.
3.2 Forholdet til dualismen
I Noreg praktiserer vi det såkalla dualistiske prinsipp, som inneber at folkeretten kjem i tillegg til, og ikkje i staden for, norsk rett. Mnskrl § 3 kan kome på kant med dette prinsippet. Ein kan lett sjå føre seg situasjonar der til dømes EMD si tolking av EMK går såpass langt at norske styresmakter blir bundne på hender og føter med omsyn til lovgjevingskompetanse. Dette ville innebere ein overgang til folkerettsleg monisme, noko som jo er uheldig frå ein suverenitets- og demokratisynsvinkel. Det finst likevel måtar ein kan unngå dette på.
I prinsippet er det riktig at dualismen innebærer at folkeretten kommer i tillegg til, og ikke i stedet for, norsk rett, og det er fint at kandidaten nevner suverenitets- og demokratiaspektene. Men i praksis blir det litt for enkelt å fremstille dualismen som en “vegg” mot folkeretten, fordi dualismen i Norge (og andre land) lenge har vært under press og den er “gjennomhullet” på mange områder, noe menneskerettsloven er et eksempel på, se også for eksempel straffeloven 2005 § 2 og straffeprosessloven § 4. I praksis er det i dag ikke lenger så stor forskjell på dualisme og monisme. Les mer i NOU 1993:18 Lovgivning om menneskerettigheter, der mindretallet gikk inn for å innføre monisme i Norge.
Dersom lovgjevar i lovførearbeida eksplisitt gir uttrykk for at ein ønskjer å gjere noko som strir mot konvensjonspliktene, er den alminnelege oppfatninga at domstolane må respektere dette, sjølv om mnskrl § 3 skulle tilseie noko anna. Støtte for eit slikt syn kan ein mellom anna finne i Finanger I-dommen. Dommen galdt rett nok EU-rett versus norsk rett, men problemstillinga er klart nok beslekta.
I tillegg er mnskrl § 3 ikkje ein grunnlovsregel, så dersom den politiske vilja var å endre eller oppheve § 3, ville det ikkje vere like omfattanda som ei grunnlovsendring. Det kan likevel tenkjast at dette kunne reist problem i høve til Grl § 110c, som pålegg styresmaktene å respektere og sikre menneskerettane. Rekkjevidda av § 110c er likevel uklar, og dette spørsmålet må sjåast på som usikkert.
Formelt sett kan loven endres ved vanlig lovvedtak, det er likevel spørsmål om Høyesterett ville ha bøyd seg for en tilsidesettelse av grunnleggende rettigheter. Det er riktig at loven “først og fremst” binder domstolene, men lovgiver er muligens også bundet, i hvert fall i praksis, loven må som kandidaten sier også leses i lys av Grl § 110c og Norges folkerettslige forpliktelser, se læreboken s 81. Det er vesentlig forskjell på et vern av grunnleggende rettigheter og vern av den økonomiske forpliktelse som var stridens kjerne i Finanger.
Konklusjonen må vere at mnskrl § 3 er eit viktig ledd i gjennomføringa av norske konvensjonsplikter. Føresegna har stor symbolsk betyding og – som vi har sett av Høgsterett sin praksis – stor praktisk betyding. Det er ingen grunn til å denne betydinga vil bli mindre i framtida. Snarare tvert imot.
Meget god teoribesvarelse, godt strukturert, kandidaten har kunnskap og forståelse og formidler godt.
2)
Den overordna problemstillinga er om staten er ansvarleg for krenkingar av Marte og Lars sine rettar etter EMK.
Denne overordnede problemstillingen kunne vært noe mer spisset, for eksempel det vært nevnt at det er snakk om passivitetsansvar, og de konkrete artiklene som er rettsgrunnlag burde vært nevnt.
Innleiingsvis er det grunn til å presisere at staten sitt ansvar for å overhalde konvensjonen ikkje er avgrensa til handlingar staten sjølv utfører. Etter omstenda kan staten òg bli heldt ansvarleg for handlingar som er utførte av private, under føresetnad av at staten ikkje har overheldt si positive sikreplikt etter EMK art. 1. Føresegna slår fast at staten skal "shall secure" konvensjonsrettane for "everyone within their jurisdiction". Sikreplikta varierar ut frå kva for rett det er tale om, samt andre omstende som vil bli handsama undervegs i drøftinga.
Det er fint at kandidaten viser til art artikkel 1 innebærer en dobbel gjennomføringsforpliktelse – “sikre” innebærer at staten skal både respektere (hindre aktive krenkelser) og sikre (hindre at private begår inngrep mot hverandre). Den doble gjennomføringsforpliktelsen kommer imidlertid ikke klart til uttrykk i ordlyden i artikkel 1 og jeg ville foretrukket at kandidaten hadde underbygd argumentet med rettspraksis, for eksempel Osman mot Storbritannia 1998. Det er ikke nødvendig å benytte engelsk, fordi den norske oversettelsen er ok.
Det følgjer av praksis ved EMD at staten sin plikt til å sikre konvensjonsrettane ikkje er absolutt. Ved spørsmål om staten er ansvarleg for handlingar frå private, må ein først vurdere om staten visste eller burde ha visst at ei krenking kom til å finne stad. Deretter må ein ta omsyn til kva verkemiddel staten har til rådvelde og om ein under omsyn til kva som er rimeleg kan vente at desse verkemidla hadde vore effektive for å hindre inngrepet. Ved vurderinga må ein ikkje tolke plikta slik at ein pålegg styresmaktene ein "disproportionate burden" jf mellom anna Osman-dommen.
Dette avsnittet synes jeg er unødig. Det fremstår som en presisering av hva passivitetsansvaret innebærer, men i og med at det her kun henvises til Osman-testen (en henvisning som for øvrig kunne vært mer presis) blir det ikke helt treffende, fordi det finnes flere metoder for å drøfte passivitetsansvar. Det er bedre å presentere partens påstand (neste avsnitt), og deretter preisere hvilken rettsregel som kommer til anvendelse i det konkrete tilfellet som drøftes.
Marte og Lars gjer for det første gjeldande at styresmaktene sin passivitet overfor diskotekeigaren med omsyn til støyplagane er konvensjonsstridig. Dette må bli vurdert på bakgrunn av EMK art. 8 som regulerer retten til respekt for "private and family life". Ettersom "private ... life" er den mest vidtfemnande formuleringa, og følgeleg konsumerer dei andre alternativa, er det naturleg å ta utgangspunkt i dette alternativet.
Spørsmålet er om støyen frå diskoteket utgjer eit inngrep i Marte og Lars sin rett til "private ... life" jf. EMK art. 8.
Det er ikke nødvendig å være så ordrik. Dersom kandidaten hadde sagt “Første anførsel er at staten ved passivitet har krenket partenes rett til privatliv etter EMK artikkel 8”, hadde han stort sett fanget opp det samme som står i de to siste avsnittene. At støy kan utgjøre et inngrep i privatlivet fremgår for så vidt av ordlyden i bestemmelsen, men argumentasjonen ville blitt styrket ved å vise til Hatton mot Storbritannia 2003.
Ei naturleg forståing av ordlyden omfattar først og fremst det klassiske privatlivet, og sett i samanheng med vilkåret "home", går tankane i første rekkje i retning av vern om bustad og heim. Av ordlyden kan det sjå ut som profesjonell yrkesverksemd fell utanfor. For Marte sin del er dette vilkåret klart nok oppfylt, ettersom støyen jo rammar henne i hennar eigen heim.
Det er en fordel å dele opp drøftelsen og ta en av partene av gangen. Men i dette avsnittet behandles i realiteten både Marte og Lars, og slikt bør (i en ideell verden) unngås.
Det knyter seg meir tvil til om Lars sitt "private ... life" er påverka av støyen, ettersom vi har med kontoret hans å gjere. I denne samanhengen er det naturleg å syne til EMD sin praksis på området, særleg Colast est SA. Her var ransaking av eit kontorlokale eit inngrep i art. 8, trass i ordlyden i føresegna. Saka vår gjeld rett nok eit mindre alvorleg inngrep enn i Colast est SA, men signalet frå dommen er klart. Yrkesverksemd vil etter omstenda vere verna av art. 8. Det går fram av faktum at Lars tilbringer mykje tid på kontoret, og at hans arbeid blir påverka i relativt stor grad av støyen frå diskoteket. I ein slik situasjon må ein sjå på støyplagar på kontoret som eit inngrep i Lars sin rett til "private ... life" jf. Art 8.
Om støyen er et inngrep i Lars’ privatliv er et interessant og viktig spørsmål. Vi vet at privatlivet kan omfatte profesjonell virksomhet, særlig for frie yrker, jf Niemietz mot Tyskalnad 1992. Men det spørs om dette kan gjelde som en generell regel. Støyen er et problem fra 21-tiden “flere dager i uken”. Det er altså sent på kveld, ikke hver dag, antakelig er problemet størst fredag og lørdag (?). Selv om Lars arbeider mye og har et vanskelig privatliv spørs det hvor mye han er på jobb når det er støyfullt, det sier faktum ikke så mye om. Det er ikke opplagt at støyen utgjør en stor ulempe for ham. Her kan man like godt komme til at støyen ikke utgjør et inngrep i hans privatliv, som det motsatte.
Det er klart at støyen frå diskoteket utgjer eit inngrep i Marte og Lars sitt "private life" etter art 8. Den følgjande vurderinga må knyte seg til om staten er ansvarleg for dette inngrepet.
Det er på det reine at staten hadde kunnskap om moglegheita for krenkingar, då Marte og Lars fleire gonger undervegs gjorde staten merksam på tilhøvet. Spørsmålet er difor om staten, i lys av dei verkemiddel den hadde til rådvelde, kunne ha sett i gong åtgjerder for å hindre eller avgrense støyen frå diskoteka.
Dette er Osman-testen. Når denne testen skal benyttes bør man se nøye på ordlyden anvendt i testen og prøve å benytte den så godt som mulig. Testen kunne vært formulert klarere i dette tilfellet. Men det spørs om Osman-testen er den beste metoden for å drøfte passivitet i vårt tilfelle. Her er det nok mer nærliggende å se på metoden EMD benyttet i Hatton mot Storbritannia 2003, og kanskje særlig Lopez Ostra mot Spania 1994. I disse sakene foretok EMD en avveining ved en totalvurdering, der den samfunnsmessige nytten ved tiltaket og privtalivsinngrepet var sentrale momenter (men ikke de eneste).
Det går fram av faktum at Lillevik kommune har vedtekter for å hindre støy frå diskotekdrift, og at diskoteka ikkje overheld støygrensene som er fastsette der. Det går likevel ikkje fram kva for sanksjonar brot på støyvedtektene kan bli møtt med. Ein kan spørje seg om det ikkje allereie her ligg ei manglande tilsikring av Lars og Marte sine rettar etter art. 8. Slik eg forstår faktum, har styresmaktene likevel åtgang til å kalle tilbake løyvet til diskoteka dersom dei bryt med støyvedtektene. Dette har styresmaktene korkje gjort eller truga med å gjere. Dei har berre oppmoda diskoteka til å følgje vedtektene. Dette trekk klart i retning av at styresmaktene ikkje har gjort det dei kunne for å hindre eller avgrense støyen.
Vær obs på at EMK og norsk rett er to ulike rettssystemer. Ser vi på Lopez Ostra mot Spania 1994 er det forhold at nasjonal rett ikke overholdes ikke ensbetydende med at staten har gjort seg skyldig i krenkelse ved passivitet etter en EMK-vurdering, selv om den private “krenkeren” ikke har overholdt nasjonal lov (i vår sak: neglisjering av kommunal vedtekt). Men at nasjonal rett ikke er fulgt er et moment i totalvurderingen.
På den andre sida sett, så er det klart at styresmaktene må ha relativt vide fullmakter når dei ønskjer å realisere politiske målsettingar, slik som i vår sak, der ein jo ønskte "eit levande og pulserande sentrum". I denne samanhengen er saka til Hatton m.fl. relevant. Klagarane gjekk til sak mot staten på grunn av flyplasstøy, men fekk ikkje medhald fordi styresmaktene hadde teke omsyn til støyproblemstillinga, men valt å halde fram med flyplassbygginga likevel. Sentralt for EMD var at styresmaktene nettopp hadde gjort denne prioriteringa av ulike interesser. EMD veik difor attende for å overprøve eit vedtak av så politisk (og ikkje juridisk) karakter, under tilvising til statens skjønnsmargin. Isolert sett trekk dommen i retning av at staten ikkje er ansvarleg i vår sak heller.
Her viser kandidaten til Hatton mot Storbritannia 2003, og det er bra. Men når både Osman-testen og Hatton-metoden anvendes i samme drøftelse blir det sammenblanding.
Vår sak skil seg imidlertid frå Hatton m.fl på fleire punkt. Det var Lillevik kommune sin intensjon at diskotekverksemda skulle halde seg innanfor dei rammen støyvedtektene stilte opp. Når dette var intensjonen frå starten av, kan ein ikkje la verksemda få halde fram i strid med støyvedtektene. Dette trekk i retning av at styresmaktene ikkje har gjort det dei kunne for å hindre eller avgrense støyen frå diskoteka.
Eit anna poeng er at tiltaket i Hatton m.fl – bygging av ein flyplass – var av langt meir samfunnstenleg karakter enn diskotekdrift. Det som er akseptabelt ved eit slikt tiltak, treng ikkje vere akseptabelt i vår sak.
Helt rett, og her formulerer kandidaten en problemstilling som burde være bærende for denne drøftelsen.
Eit moment som kan utvide statens skjønnsmargin, er om vi har med statens positive sikreplikt å gjere. EMD vil vere meir varsam med å konstatere krenking der dette vil stille opp positive plikter for staten. I vår sak får likevel ikkje dette full gjennomslagskraft, då ein gjerne kan sjå på plikta i vår sak som ei negativ plikt: Å avstå frå å tillate støy frå diskoteka. Dette momentet kan difor ikkje få utslagsgivande vekt i vår sak.
Viktig å ta skjønnsmarginen i betraktning. I Hatton mot Storbritannia 2003 sa EMD at marginen ikke kunne fastsettes generelt men måtte fastsettes konkret i den aktuelle saken, ut fra sakens omstendigheter. Den inngikk således i totalvurderingen.
På bakgrunn av dette, med særleg vekt på at Lillevik kommune sjølv ønskte at støyvedtektene skulle bli overheldt då løyva blei gjevne, er det klart at nasjonale styresmakter ikkje har nytta dei verkemidla dei hadde til rådvelde for å hindre eller avgrense støyen frå diskoteka. Det ligg føre ei mangelfull tilsikring og dermed ei krenking av Lars og Marte sin rett til "private ... life" jf. EMK art. 8.
Riktig.
Lars og Marte gjer vidare gjeldande at rettane deira etter EMK er krenkte fordi dei ikkje hadde hatt reell åtgang til å fremje sitt syn offentleg. Denne påstanden må vurderast på bakgrunn av retten til ytringsfridom i EMK art. 10.
Pirk: Disse to setningene kunne med fordel vært slått sammen fordi “rettane deira etter EMK” er for upresist til å være en problemstilling, EMK artikkel 10 burde vært nevnt med én gang i første setning.
Også her har vi med staten si sikreplikt å gjere, og drøftinga må i det vesentlege følgje dei same generelle retningslinene som er gjort greie for i art. 8-vurderinga.
I drøftelsen som nå kommer vil det være mer naturlig å benytte en ren Osman-test.
Spørsmålet er først om det at Marte og Lars blei hindra frå å demonstrere utgjer eit inngrep i deira rett til "freedom of expression" jf. EMK art. 10.
Ordlyden femnar vidt, og det er klart at mange ulike ytringar fell inn under omgrepet. Det er heilt klart at retten til å fremje synet sitt ved å demonstrere er verna av art. 10, sjå mellom anna Appleby.
God metode: Kandidaten spør først om rettsgodet er vernet av EMK artikkel 10, deretter spør han om det har skjedd et inngrep i rettigheten eller friheten.
Ettersom Marte og Lars blei hindra i å demonstrere, er det klart at det låg føre eit inngrep i deira rett til "freedom of expression", jf. EMK art. 10.
Spørsmålet er deretter om styresmaktene har gjort det ein kan forvente for å hindre inngrepet i Marte og Lars sin rett til "freedom of expression" i lys av dei verkemiddel styresmaktene hadde til rådvelde.
“...har gjort det en kan forvente...” er upresist, særlig om en vil benytte Osman-metoden. I så fall må en først spørre om det forelå en reell og umiddelbar risiko som staten kjente til eller burde ha kjent til. Det er først når staten har slik kunnskap det kan kreves at staten skal handle. Da blir neste spørsmål om staten har handlet adekvat ut fra situasjonens forutsetninger – og det er først på dette punkt i drøftelsen det er interessant å påpeke at det er snakk om en innstatsforpliktelse, ikke en resultatforpliktelse, jf Ärtze für das Leben mot Østerrike 1988.
Det følgjer av praksis ved EMD, mellom anna Ärtze für das Lebend (som rett nok galdt art. 11, men gjeld mutatis mutandi her) at staten har ei innsatsplikt og ikkje ei resultatplikt. I Ärtze für das Lebend blei abortmotstandarar (klagarane) møtt med motdemonstrasjonar då dei demonstrerte mot abortlovgjeving. Dei austerrikske styresmaktene hadde imidlertid sett inn politistyrker for å syte for at demonstrasjonen kunne gjennomførast fredeleg. Når dette likevel ikkje lot seg gjere fordi politiet ikkje klarte å kontrollere situasjonen, kom EMD til at staten ikkje kunne vere å bebreide for dette. Staten hadde treft dei tiltaka dei hadde til rådvelde for å sikre klagarane sine rettar etter EMK.
Vår sak skil seg frå Ärtze für das Lebend idet at styresmaktene ikkje gjorde noko aktivt for å syte for fredeleg gjennomføring av demonstrasjonen. Marte og Lars varsla styresmaktene om demonstrasjonen, utan at styresmaktene føretok seg noko. Ser ein på den første demonstrasjonen isolert, er dette neppe tilstrekkeleg til å konstatere krenking. Styresmaktene hadde på dette tidspunktet ikkje nokre haldepunkt for å tru at demonstrasjonen ville bli valdeleg.
Det er viktig å skille mellom de to demonstrasjonsdagene, og det klarer kandidaten.
Eg legg vidare til grunn at Marte og Lars òg varsla styresmaktene om demonstrasjonen fredagen etter. I lys av at styresmaktene då visste at demonstrasjonen tidligare hadde tilspissa seg, men likevel ikkje føretok seg noko, trekk dette i retning av at dei ikkje har nytta dei åtgjerdene dei hadde tilgjengeleg for å hindre at Lars og Marte sin demonstrasjon blei avbrote.
Enig.
EMD sin dom Appleby kan tenkjast å moderere staten si positive plikt til å sikre ytringsfridomen. I denne saka ønskte klagarane å demonstrere inne på kjøpesenter, men blei hindra av eigarane av kjøpesentra. Klagarane meinte staten ikkje hadde sikra art. 10-rettane tilstrekkeleg ved å leggje til rette for demonstrasjonar på kjøpesenter. EMD frifant staten, under tilvising til at klagarane hadde andre stader å demonstrere, og at dei ville kunne realisere føremålet med demonstrasjonen utan å nytte slike "kvasi-offentlege" rom. Frifinningsgrunnlaget i saka trekk likevel ikkje heilt faktum i vår sak.
I vår sak er det tale om demonstrasjonar utanfor diskoteka, og slik eg forstår faktum, på offentleg grunn. For at retten til ytringsfridom skal vere effektiv, må demonstrantar kunne opphalde seg på den staden demonstrasjonen gjeld, så lenge ikkje dette kan medføre nokon kollisjon med andre rettar i kollisjonen (til dømes i vår sak 1. TP art. 1 om eigedomsretten). Bortsett frå i desse tilfella, er det ikkje nokon grunn til å føreta geografiske avgrensingar i retten til ytringsfridom. I vår sak ligg det ikkje føre nokon slik kollisjon.
De to siste avsnittene er emm unødige fordi de ikke gir noe i vår sak, kandidaten konkluderer jo med at Marte og Lars står på offentlig grunn og da blir det unødig å gjøre noe (stort) nummer av Appleby mot Storbritannia 2003.
I tillegg må det leggjast vekt på at Marte og Lars har forsøkt å bli høyrt på andre måtar, og at dei så på demonstrasjonane som ein slags siste utveg for å nå fram med bodskapen sin.
Staten har ikkje gjort det ein kan forvente for å hindre inngrepet i Marte og Lars sin rett til "freedom of expression". Det ligg difor føre ei krenking av art. 10.
Riktig resultat, men jeg kunne ønske meg en mer aktiv og klarere bruk av Osman-testen i denne drøftelsen. Gitt at staten har kunnskap, krever Osman-testen at staten må iverksette tiltak som – ut fra en rimelig betraktning – kunne ventes å avverge risikoen. En slik handleplikt må imidlertid ikke tolkes slik at det pålegger staten en umulig eller uproporsjonal forpliktelse (se Osman avsnitt 116).
Lars gjer til slutt gjeldande at styresmaktene har krenka konvensjonsrettane hans på grunn av dei fysiske skadene han er blitt utsett for. Denne påstanden må bli vurdert på bakgrunn av EMK art. 3, som forbyr "inhuman or degrading treatment".
Ja, rettsgrunnlaget er EMK artikkel 3 jf artikkel 1.
Det er klart at dørvakta si voldsutøving utgjer eit inngrep i denne retten. Det følgjer av praksis ved EMD at styresmaktene ikkje berre ved straffelov skal forby integritetskrenkingar – slike forbod må òg handhevast og etterforskast på forsvarleg vis dersom det skal vere nokon realitet i straffeboda. Manglande etterforsking og sanksjonering utan sakleg grunn vil etter omstenda utgjere eit brot på konvensjonen. I vår sak har styresmaktene lagt vekk saka under tilvising til Lars sin provoserande åtferd. Ei slik grunngjeving er ikkje tilstrekkeleg til å unnlate etterforsking av eit så vidt alvorleg forhold som Lars blei utsett for. Det ligg difor føre ei krenking av EMK art. 3.
Her har nok kandidaten fått tidsnød, men han får frem det vesentlige. Denne drøftelsen legger opp til en tredje variant av drøftelse av om staten ved passivitet har krenket EMK – denne gang ved utilstrekkelig etterforskning. Aktuelle dommer er for eksempel Assenov mot Bulgaria 1998, Tanrikulu mot Tyrkia 1999 og M.C. mot Bulgaria 2004. Det viktige saker som dette er å vise til at frihetene og rettighetene som beskyttes av EMK i realiteten blir uten verdi dersom det ikke foretas en effektiv og grundig etterforskning og straffeforfølgelse, når noens rettigheter blir krenket av andre private (eller av staten selv). Deretter må kandidaten konkret ta stilling til hva i etterforskningen som ikke var godt nok, deretter kan man konkludere.
Kandidaten kunne også drøftet om staten skulle ha stilt opp for å beskytte Lars, slik at han ikke var blitt skadet. Denne drøftelsen burde fulgt Osman-testen, og man måtte skilt mellom første og andre demonstrasjonsdag.
Alt i alt har kandidaten skrevet en besvarelse som er godt strukturert, han har nesten fullt ut klart å unngå sammenblanding av drøftelser. Han har gode kunnskaper, presenterer gode problemstillinger, kjenner rettsreglene og rettspraksis, drøfter spørsmålene godt og kommer til skjønnsomme konklusjoner. Samtidig viser kommentarene at han fortsatt har noe “å gå på”. Teoribesvarelsen er noe bedre enn praktikumen.