Injuria.no » Faglig
Nr.5/2009
Rettsfølelsens betydning i Klingedommen
Under oppgjøret etter andre verdenskrig ble tyskere henrettet i en rekke land, ofte uten forutgående rettssak. I Norge fikk medlemmer av Gestapo prøvd sakene sine for retten, men Klingedommen(Rt. 1946 s.198) viser at Høyesterett gikk så langt som å dømme i strid med Grunnloven for å få dømt torturister til døden.
Skrevet av:
Kim Villanger
Publisert: 15.11.2009 16:10
I saken mot Klinge fantes det etter norsk lov hjemmel for å idømme han fengselsstraff i maksimalt 13 og ½ år. Handlingene Klinge hadde utsatt norske motstandsmenn for var imidlertid av så grov karakter, at både Høyesteretts og folkets rettsfølelse trolig tilsa at han fortjente dødsstraff.
Løsningen Høyesterett valgte var å hjemle dødsstraff i en forordning gitt i 1945, altså etter at handlingene var begått. Grunnloven § 97 innebærer at ingen lov kan gis tilbakevirkende kraft til ugunst for den tiltalte. Når forordningen fra 1945 ble brukt som grunnlag for å idømme Klinge dødsstraff, brøt Høyesterett med et av de mest grunnleggende prinsippene nedfelt i Grunnloven. Flertallet mente imidlertid at en slik løsning ikke ville stride mot tilbakevirkningsforbudet fordi Klinges handlinger lå utenfor det grunnlovsbestemmelsen hadde til hensikt å regulere. En bestemmelse som skulle verne samfunnet kunne ikke påberopes av det flertallet i Høyesterett kalte ”fremmede voldsmenn”.
Høyesterett synes også å ha lagt vekt på at dersom man hadde kjent til hvilke handlinger som ville begås, så ville forordningen ha blitt vedtatt på et tidligere tidspunkt. Dette kommer frem i flertallets votum, når de fremholder at ”da er det vel riktigere å si at det norske folks rettsfølelse med henblikk på de umenneskelige forbrytelser vi her står overfor, først kunne gi seg uttrykk etter som disse forbrytelser kom til folkets kunnskap”.
Det manglet ikke på kritikere da dommen ble avsagt. Både Andenæs og Castberg støttet mindretallets konklusjon i dommen og beskyldte flertallet for å bryte med tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97. Andenæs, som selv var høyesterettsdommer da dommen ble avsagt, fikk ikke ta del i domsavsigelsen.
En av dem som er sterkt kritisk til fremgangsmåten i Klingedommen, er stipendiat ved Det juridiske fakultet, Eirik Holmøyvik.
- Høyesterett ga i Klingedommen en lov tilbakevirkende kraft, et forhold som strider klart mot Grunnloven I tillegg brukte de folkeretten som rettslig grunnlag for å begrunne at forholdet ikke var tilbakevirkende etter § 97, noe som selvsagt ikke er holdbart.
Hva er så grunnen til at Høyesterett, til tross for at de måtte ha vært klar over at de handlet i strid med Grunnloven, likevel valgte denne løsningen?
Holmøyvik viser til at flertallet i Høyesterett blant annet begrunner løsningen med at Norge måtte opprettholde sine internasjonale forpliktelser, noe som tilsier at ønsket om en god politisk løsning overgikk de juridiske hindrene. I tillegg er det nærliggende å tolke dommen slik at konklusjonen trolig representerte folkets rettsfølelse og det som i etterkrigstiden var folkeviljen. Handlingene Klinge hadde begått var av så alvorlig art at man mente dødsstraff var den rette straffen.
Holmøyvik mener det er betenkelig at Grunnlovens beskyttelse sviktet i et tilfelle som dette.
- Grunnloven er ment å verne folks rettigheter i ekstraordinære situasjoner, da det er i slike situasjoner man er avhengig av et solid rettighetsvern, forklarer han.
Holmøyvik sier videre at det som er betenkelig er at Høyesterett i en situasjon der man nettopp hadde fått rettssystemet opp på bena igjen, velger en løsning som strider så klart mot Grunnloven. Regelen om at lover ikke kan gis tilbakevirkende kraft i § 97 er en av de mest grunnleggende bestemmelsene i Grunnloven og er ment å verne borgerne i slike tilfeller. Uansett rettsfølelse og politiske intensjoner skal ikke dette forbudet brytes.