Injuria.no » Faglig
Nr.05/2009
Dømt på livstid
- Her står jeg. Den sedelighetsdømte. Den pedofile. Jeg skulle vært skutt, jeg skulle vært drept. Det er mange ord som er satt på meg, sier Frank-Thomas Andersen. Dommen på to år og tre måneder for å ha forgrepet seg på fire gutter er ferdigsonet. Men fordømmelsen er på ingen måte over…
Publisert: 15.11.2009 15:43
Helt fra sin barndom har han levd en livsstil der umiddelbar tilfredsstillelse har vært i fokus. Et sterkt ønske om nærhet og å utfolde seg gjennom seksuell tilfredsstillelse var altoppslukende i hans tilværelse. Han har befølt en utstillingsdokke i skrittet og blitt opphisset av det. Både i skole og barnehagen mistet han lekekamerater på grunn av hans evinnelige fokus på sex.
- Jeg seksualiserte alt, og tenkte ikke på konsekvenser, forklarer han.
3. januar 2000 blir Frank-Thomas Andersen pågrepet i sitt hjem. En tid senere følger en tre dager lang rettssak. Han står tiltalt for å ha forgrepet seg på fire gutter i alderen 13 til 16 år.
Selv husker Andersen lite fra dagene i retten. Det han husker er noen samtaler med sin advokat, en drittsekk av en bistandsadvokat, at tiltalen var riktig og at han ble behandlet rettferdig.
- Å sitte der var opprivende og skjellsettende. Men behandlingen var rettferdig. Dommeren var forståelsesfull, og det var helt klart at jeg var skyldig, sier han.
Fanget i fengsel
Andersen har blitt innelåst på avdeling B i Bergen fengsel. Det er den 13. juni 2001. I bofellesskapet sitter han sammen med de andre fangene rundt kjøkkenbordet. En av de andre innsatte fikler med en stor brødkniv.
- Har du dop? Andersen rekker så vidt å svare nei, før de umiddelbart spør videre
- Hva er du dømt for? Han trekker pusten dypt.
- Jeg er dømt for seksuelle overgrep mot fire gutter i alderen 13 til 16 år, svarer han. Fiklingen med brødkniven opphører med ett. Andersen føler hjertet slutter å slå.
- Var det med tvang?
- Nei, det var med en frivillighet, uten at jeg mener det blir noe bedre av den grunn, svarer han. Det blir taust. Ingen flere spørsmål.
Av en betjent fikk Andersen råd om å være på cella hele første dagen. Men allerede dagen etter benyttet han seg av mulighetene for å lufte seg. Hele avdelingen visste hvorfor han var der. De andre innsatte hvisket og så på han med skrå blikk. Han får et råd fra en innsatt i luftegården om å passe seg. Han sto alene, og hadde ikke noe sted å rømme. Han trakk seg forsiktig tilbake, og prøvde å holde en lav profil.
Forstår stigmatiseringen
I fengselet var det ikke bare innsatte som stigmatiserte Andersen. Vel så mye ble han særbehandlet av de ansatte.
- På den ene avdelingen ble jeg stigmatisert hele veien. Jeg følte at de ansatte ikke ville være i kontakt med meg, eller de ble presset av kollegaer til ikke å være i kontakt med meg. Samtidig var det også noen innsatte og ansatte som inkluderte og ivaretok meg, forklarer Andersen, som i løpet av fengselsoppholdet opplevde mye angst, og ble psykotisk flere ganger.
- Jeg hadde en konstant frykt for både en del ansatte og innsatte, sier han.
Forstår du innsattes, ansattes og andre folks reaksjoner?
- Jeg forstår at det er sånn og hvorfor det er sånn. Men det kan ikke forbli sånn, sier Andersen.
Hvorfor ikke?
- For å bli kvitt vold må man få frihet til å slippe ut innestengt smerte. Det må det skapes rom for, og da kreves det et samspill, forklarer han.
Dømt på livstid
Allerede da Andersen gikk gjennom portene til Bergen fengsel hadde han bestemt seg for å bli den første sedelighetsdømte som gikk ut offentlig med sin historie. Bakgrunnen var at han ikke kjente seg igjen i merkelappen ”pedofil”.
–Pedofili er noe man gjør, ikke noe man er, forklarer han. Andersen mente det var viktig at sedelighetsdømte fikk et navn og et bilde, og ikke kun fordreide stemmer og bilde av rygger med hettegenser. Man må menneskeliggjøre «demonen» om man vil gjøre noe med problemet, forklarer Andersen .
Men det har ikke vært et enkelt valg å ta.
- Jeg føler meg dømt på livstid, men jeg har samtidig valgt det selv. Flere ganger har jeg også måtte revurdere om jeg skulle fortsette å stå fram som ”rikspedofil”, sier han.
De to første intervjuene med Andersen ble gjort av KK. De var begge anonyme, det første i Bergen fengsel og den andre i leiligheten han bodde i etter fengselsoppholdet. Etter ”hjemme hos”-intervjuet tok det tre uker før han ble kastet ut av huseieren.
- Da jeg bestemte meg for å gå offentlig ut med min historie, hadde jeg ikke tatt høyde for at folk kunne google meg akkurat, sier han.
Fengsel og oppfølging viktig
Bergen fengsel praktiserer et sedelighetsprogram for de som er domfelt for lovbrudd av seksuell karakter. To timer daglig jobber sedelighetsforbryterne med tema knyttet til emnet seksuelle overgrep, noe som krever mye av dem.
- To timer holder. Det er en vanvittig påkjenning å gjennomføre programmet, og du trenger tid til å tenke og fordøye det som kommer for dagen sier Andersen. Han mener både fengselsstraffen og opplegget var helt avgjørende for å komme seg videre.
- Jeg hadde levd et hardt liv, som jeg følte gikk i 120. Da jeg ble dømt til over to års fengsel fikk jeg et pusterom, og lengden på dommen var helt nødvendig for at jeg skulle få muligheten til å etablere et nytt tankemønster.
-Oppfølging etter fengselsoppholdet tror jeg også er veldig viktig. Jeg hadde ikke oppfølging, men gjorde «ettervern» av meg selv. De som nå soner har oppfølging, noe jeg mener kan være lurt for alle parter.
Noen ønsker at alle sedelighetsforbrytere skal offentliggjøres, slik at folk til enhver tid vet hvem og hvor de er, hva tenker du rundt det?
- At det skal meldes ifra til politiet når en sedelighetsdømt kommer ut av fengselet, slik det gjøres i dag, er viktig. Både for samfunnet og for den dømte er det bra at vedkommende vet at noen vet han er ute. Men at naboen skal ha rett til å vite det mener jeg er feil. Hva skal den sedelighetsdømte da gjøre? Kan et menneske leve når en stadig er overvåket av naboene sine?
Håper på aksept
Da Fagstyret i høst arrangerte foredrag med Andersen, var det et fullsatt auditorium som møtte ham. Det setter han pris på.
- Jeg ønsker å nå ut til så mange som mulig. Å møte ungdom som lytter, som er fremtiden, som er åpne og kan tenke og endre de feil jeg og foreldregenerasjonen vår har begått er viktig, sier han.
Under foredraget hørte man flere ganger nervøs latter fra publikum, på de høyst uventede tidspunkter. Det kunne virke som om tilhørerne hadde vanskelig for å møte situasjonen.
- Mange av de oppmøtte i salen var nok ikke forberedt på et møte med meg, men med en pedofil, sier Andersen. Han reagerte på det første spørsmålet fra salen, hvor det ble spurt om ikke Bergen fengsel var redd for at deres sedelighetsprogram kunne forårsake et pedonettverk.
Spørsmålet er illustrerende for hva slags utfordring Andersen står overfor. Han har tatt på seg en hard oppgave med å bryte ned forestillingene om stempelet pedofil, som alle utenom de pedofile selv til nå har fått lov til å definere og forme.
- Navnet mitt er i dag synonymt med rikspedofil. Men en gang i fremtiden håper jeg på å bli sett på som et menneske, sier han.
Skrevet av Ingrid Egeland Thorsnes og Emil Lorch-Falch