Injuria.no » Faglig
Nr.6/2008
Fra utopi til virkelighet
Alternativer til fengselsstraff er høyaktuelt i Norge i dag. Sentralt i denne endringsprosessen som står på agendaen, er målet om å gå vekk fra den tradisjonelle fengselsstraffen og over til den samfunnsnyttige straffen. Den alminnelige fengselsstraffen er nok det folk flest forbinder med ordet ”straff”. Det blir da for mange vanskelig å tenkte fengselsstraffen borte, for hvordan skal man da straffe lovbrytere?
Publisert: 03.01.2009 00:05
Samfunnsstraff er ment å være et alternativ til fengsel særlig rettet mot unge lovbrytere. Kanskje kan man se på samfunnsstraffen som et tiltak mot notorisk late og tiltaksløse ungdommer uten tilstrekkelig innsikt i hva som er rett og galt og dumt og lurt. Samfunnsstraffen er mer som en lærepenge enn straff i seg selv. Men det ER straff. Samfunnsstraff innebærer at en subsidiær fengselsstraff er utmålt. Det vil si at samfunnsstraffen forutsetter at det eksisterer et fengselssystem. Betyr dette at samfunnsstraffen ikke blir et alternativ til fengsel, men snarere en forsterkning og utvidelse av det eksisterende formelle kontrollsystemet i samfunnet? Eller kan man tolke det positivt, som en illustrasjon av hvordan tanken om at alle fortjener en ny sjanse blir gjennomført i praksis?
Også soning i åpen anstalt er en straffeform som er tilsiktet ”de snille lovbryterne”.
Avisene er ikke fremmede for små solskinnshistorier om tidligere narkomane og småkriminelle som trives godt på bondegården hvor de lærer om gårdsdrift, samarbeid og livet generelt. Soning i åpen anstalt blir for mange sett på som en alt for lettvint utvei. – Det er ikke straff.
Hovedregelen er at ingen skal sone under strengere forhold enn det som er sikkerhets- og kontrollmessig nødvendig, og samfunnsstraff og åpen soning står ikke frem som unntak fra denne hovedregelen, men snarere tvert i mot. De alternative straffeformene må vurderes opp mot formålet med straff, eller rettere sagt formålet med alternativ straffegjennomføring. Det er ikke lengre straff som gjengjeldelse, men den mer humane og nyttige straffen som står sentralt.
Den elektroniske fotlenken har - med svært gode resultater - blitt forsøkt i andre land. Dette skal nå prøves også i Norge. Målet er først og fremst å hindre tilbakefall og stigma. Fotlenkesoning skal gis til de som allerede har et vanemessig liv. Det vil si til de som har jobb, familie eller er under utdanning. Tanken er at livet skal fortsette som før, men at graden av kontroll skal styre lovbryteren inn mot en stø kurs.
Kritikken rettet mot fotlenken retter seg mot den enkeltes frihet. Fotlenken sikrer overvåking 24 timer i døgnet. Samtidig kan en representant fra kriminalomsorgen når som helst avlegge en uanmeldt visitt til vedkommende og foreta tester som kan avsløre bruk av rusmidler og andre ulumskheter. Det er altså tale om kontroll i svært stor grad, nesten større enn i fengslene.
For selv om fotlenken gir adgang til et liv utenfor murene, er dette livet svært begrenset. I praksis begrenser friheten seg til å bevege seg til og fra jobb eller skole og et minimum av praktiske gjøremål. Fritiden må tilbringes i hjemmet. Den elektroniske fotlenken vil umiddelbart gi beskjed dersom vedkommende skulle ta seg friheter utover disse. I praksis blir hjemmet gjort om til et fengsel.
Nytten av dette må imidlertid veie tyngre. For det første er ikke fotlenken like stigmatiserende som fengselsstraff. Videre er det svært tjenelig at lovbryteren får fortsette i det livsmønsteret han allerede hadde. Soningskøene blir redusert, og sist men ikke minst vil sjansen for tilbakefall bli betydelig lavere i det vedkommende ikke stiller på bar bakke etter endt soning.
Fengselet er kanskje til en viss grad rehabiliterende i seg selv, men etter endt soning sitter lovbryteren igjen med mindre enn han hadde da han gikk inn. Spørsmålet blir om man virkelig kan forvente at noen skal leve et lovlydig liv når de ikke har noe å gå til. Ikke et sted å bo, ingen jobb og ingen penger. Den onde spiralen er åpenbar.
Det nye fengselet i Halden skal langt på vei prøve å stanse den onde karusellen. Regjeringen har gitt det nye fengselet i Halden en kostnadsramme på nærmere 1500 millioner kroner. Regjeringen vil fjerne soningskøen og sørge for bedre innhold i soningen, og det nye fengselet i Halden skal være et viktig ledd i dette arbeidet. Målet er at straffegjennomføringen skal tilpasses individuelt og være preget av målrettet samarbeid mellom tilsatte og innsatte. Det nye fengselet skal altså være så rehabiliterende som overhodet mulig. – Men er det verdt det?
Også økonomien har sin plass i debatten. Samfunnsstraff og åpen soning blir ofte rettferdiggjort med at de i snitt koster samfunnet betraktelig mindre enn fengselsopphold. Det vil da for mange fremstå som uforståelig at vi skal bruke 1500 millioner på å bygge opp et nytt fengsel. Felles for de alternative som vi har i dag, er at de tar sikte på resultater på et mer langsiktig plan. Målet må være å gi straffer som er rehabiliterende, for det er de tilbakefallene man forebygger som gjør soningskøene kortere og som på lang sikt vil føre til gevinst.
I røynsla!
Skrevet av Maria E. Grønli