Injuria.no » Faglig
Nr.6/2008
Straff som fortjent – en sannhet med modifikasjoner?
”Straff er et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde” Dette presiserte Andenæs i 1976, og ble sitert på det i dommen i Rt. 1977.1207. Uttalelsen blir fortsatt brukt for å beskrive det norske straffesystemet. Men mye har skjedd de siste 50 åra. Justisminister Knut Storberge har ambisjoner om å gi tanken om den samfunnsnyttige straffen om til realitet, og Soria Moria- erklæringen skisserer en tilbakefallsgaranti. Betyr dette at den samfunnsnyttige straffen skal gå fra å være en utopi til virkelighet? Og i hvilken grad kan straff være nyttig?
Publisert: 02.01.2009 23:52
Grunntanken i uskadeliggjøringsteorien er at dersom lovovertrederen blir fysisk atskilt fra samfunnet, vil han heller ikke kunne begå flere lovbrudd (logisk nok). Men dette er ikke den eneste grunnen til at vi straffer. Sannsynlighet for fremtidige lovbrudd er et straffeskjerpende moment som kan påvirke straffens form og/ eller lengde.
Prevensjonsteoriene og uskadeliggjøringsteorien har en fellesnevner i at de er fremtidsrettet. Legalitetsprinsippet som er forankret i Grunnloven sier uttrykkelig at straff bare kan være fortidsorientert. – Man kan ikke straffes for handlinger man ikke har begått. Man kan ikke straffe utelukkende for å hindre lovbrudd i fremtiden. Dette er en elementær del av rettssikkerhetsgarantien. Likevel er det faktisk slik vi straffer. – Hva er det prinsipielle grunnlaget for å straffe for handlinger som kan eller vil inntreffe i fremtiden? Hvordan rettferdiggjør vi dette overgrepet?
Rehabiltering ser ut til å være svaret. Behandlingstanken stod sterkt som ideologi i fengselsanstaltene i sentral- Europa på 1600- tallet. Rehabiliteringsideologien i fengselet, ideologien som forstår virksomheten i fengselet som å være innrettet mot å bringe fangen tilbake i funksjonsdyktig stand, er like gammel som fengselet selv. Tanken på fengslene som rehabiliterende ble brukt som begrunnelse for å straffe. - Avvikerne skulle skikkes. En kan forstå det slik som at det skulle være til fangens eget beste. Selv han er jo både etla og skikka til å være en lovlydig samfunnsborger.
Den rehabiliterende tanken står sterkt fortsatt i dag. Tanken om en meningsfylt soning er et ideal som i aller høyeste grad etterstrebes. Rehabiliterende tiltak er for eksempel rett til utdanning og arbeid under soning. Utbyggingen av Norges mest moderne fengsel er i gang. Det nye fengselet i Halden skal ha bedre miljø, flere tilbud og større fokus på rehabilitering.
Dette er vel og bra, men motstanderne peker på kostnadene. Slike supertilbud er ikke gratis. Det later til at det stadig blir bedre å være kriminell. I Soria Moria- erklæringen ytres det at det er ønskelig å innføre en tilbakefallsgaranti. Garantien er allerede hjemlet i straffegjennomføringsloven, men Regjeringen ønsker å gjennomføre lovnadene i praksis. I praksis betyr dette at Regjeringen ønsker å gjøre tiden etter soning bedre for tidligere fanger. Målet er å styrke de grunnleggende forutsetninger for å kunne leve et lovlydig liv: arbeid og utdanning. I tillegg kommer bolig, behandling, nettverk og økonomi.
Men hva skjedde med rettferdigheten? Mange studenter lever på studielånet, det vil si at man lever under fattigdsomgrensa. Mange starter studieåret med å sove på madrasser fordi de ikke har noe sted å bo, og har de vært så heldige å finne et sted å bo, så er det gjerne i rottehull hvor fasiliteter og leiepriser ikke står i proposisjon. Da blir det for mange nærliggende å sette ting litt i perspektiv. Hvorfor skal straffedømte garanteres bolig, jobb, skoleplass, økonomi og trygge omgivelser? Hvorfor skal det lønne seg å være kriminell mens det i nuet ikke lønner seg å være en hardtarbeidende student som vier flere år til studier og tilsvarende studielån for senere å kunne yte samfunnet?
Ok, så er det ikke nye rettigheter tidligere straffedømte skal få. Det er snakk om å gi straffedømte hjelp til å dra nytte av de rettighetene som alle norske borgere har. Men likevel er det ikke vanskelig å forstå at det for noen fremstår som urettferdig. Når det i stor grad er selve frihetsberøvelsen som fratar straffedømte muligheten til å benytte seg av sine rettigheter, fremstår det som uforståelig at regjeringen nå vil gi en garanti for å bøte for de tapte rettighetene som frihetsberøvelsen i seg selv medfører. Hvorfor bruke tid og ressurser til avhjelpstiltak for problemer som en bevisst påfører enkelte mennesker? Er ikke dette dobbeltarbeid?
Men skal vi se på velferdsstaten som serviceytere, må vi ikke da tenke litt mer langsiktig? Det norske samfunnet er ikke basert på fortjeneste, men på rett. Og en av de sentrale rettene alle norske borgere har, er retten til samfunnsgodene. Så hvis alle skal stille likt hva tilgang til samfunnsgodene angår, må en ikke da gå vekk fra den firkantede moralistiske og svært kortsiktige tankegangen om at straffedømte ikke fortjener ekstra hjelp, men snarere tvert imot?
.. Eller er dette bare nok en måte å rettferdiggjøre strenge straffer på?
Skrevet av Maria E. Grønli