Injuria.no » Faglig
Nr.5/2008
Mønsterbesvarelse i tingsrett
Kommentert av Erlend Baldersheim. Kommentarer er markert med kursiv.
Publisert: 18.11.2008 16:29
DEL 1
Oppgave 1
Tvisten står mellom Gunhild Gran og Geir Gran. Den overordnede problemstillingen er om Geir kan benytte Øverlien 30 til barnehagedrift.
Sameigelova §4 inneholder regler om hvilke vedtak et flertall kan treffe i et sameieforhold. (1) Denne bestemmelsen gjelder imidlertid ikke dersom annet følger av «avtale eller særlege rettshøve» jf. saml. §1, 2.ledd. (2)
(1) Her tek kand. som føresetnad at dei er sameigarar, at sameigelova kan tenkjast å regulera forholdet og at Geir har fleirtalet. Dette er riktig, men kunne nok vore presisert. (Ein kunne prinsipielt tenkja seg at dei eigde kvar sine fysiske delar, eller at eigarseksjonslova regulerte forholdet.) Ein kan også få fram at § 4 gjev fleirtalet makt til å driva gjennom noko mindretalet ikkje vil.
(2) Kunne det vore ein betre struktur å stilla spørsmålet om kor vidt lova kom til bruk før ein trekte konkret inn sameigelova § 4? Er det dessutan eit anten/eller her? Anten så gjeld lova (fullt ut), eller så gjeld ho ikkje (i det heile)?
Det er i denne sak klart at det ikke foreligger noen «avtale». (3) Spørsmålet er om det foreligger «særlege rettshøve» som gjør at sameieloven ikke kommer til anvendelse i forholdet mellom Gunhild og Geir.
(3) Dette kjem an på kor strengt ein vil forstå lova sitt uttrykk «avtale». Poenget er at lova kan vika – heilt eller delvis – der tilstrekkeleg sterke haldepunkt i avtale, føresetnader, festna bruk el.l. tilseier det, og yter motstand mot lova sine reglar.
Ordlyden viser at det er tilstrekkelig til å bringe et forhold utenfor loven dersom partenes forutsetninger tilsier at dette har vært meningen. Dette støttes av rettspraksis jf. blant annet Butangendommen.
Gunhild og Gerhard har bodd i Øverlien 30 i nesten førti år, noe som taler for at det har vært partenes forutsetning å bruke huset til boligformål. På den annen side har denne forutsetningen ikke kommet eksplisitt til uttrykk verken fra Gunhild eller Gerhard. Hadde dette vært meningen med sameiet er det naturlig å tro at Geir på en eller annen måte ble informert om dette ved overtagelsen. (4) Når så ikke ble gjort kan det vanskelig sies at det foreligger forutsetninger for bruken av Øverlien 30 som gjør at sameigelova ikke kan brukes.(5)
(4) Kanskje hadde spørsmålet vorte klarast slik: I kva grad føreligg rettshøve som forpliktar den nye sameigaren til å halda fram den eldre bruken av sameiga?
(5) Drøftar kand. om sameigelova kan brukast, eller om § 4 kan brukast (jf. note 2)? Og skal lova brukast fullt ut? Yter m.a.o. forholda i saka (ervervsgrunnlag, føresetnader, utøvd bruk) i det heile ingen motstand?
Det foreligger dermed ikke «særlege rettshøve» og sameigelova kommer til anvendelse i forholdet mellom Gunhild og Geir.
Etter saml. §4,1.ledd kan flertallet i et sameie treffe vedtak i samsvar med det tingen er «etla eller skikka til».
Det er her klart at boligen ikke ble «etla» til (6) barnehagedrift. Spørsmålet er om eiendommen er «skikka til» å bli brukt som barnehage.
(6) Kand. spør her kva tingen «ble etla til». Men sameigelova § 4.1 brukar presensforma «er etla til».
Ordlyden tilsier at det er snakk om en objektiv vurdering av hva tingen fornuftigvis kan brukes til. (7)
(7) Dette var ei god presisering/tolking av ordlyden.
Eiendommens beliggenhet og det store utearealet tilsier at Øverlien 30 er «skikka til» å bli brukt som barnehage. I samme retning trekker det faktum at det er stort behov for barnehager i kommunen, noe som tilsier at etableringen av en ny barnehage er et fornuftig tiltak. (8)
(8) Etter mitt syn er det forsvarleg å trekkja – iallfall delvis – inn behovet for barnehagar. «Skikka til»-vurderinga kan m.a.o. plasserast inn i ein meir samfunnsmessig kontekst.
Eiendommen er dermed «skikka til» å bli brukt som barnehage.
Av saml. §4, 2.ledd og 3.ledd følger det imidlertid en del begrensninger i flertallets rett til å binde mindretallet i et sameie. Geirs anførsel om at disse begrensningene ikke gjelder (9) fordi det er snakk om utnytting for felles regning kan ikke føre frem ettersom reglene om vedtak for «sams rekning» i saml. §5 ikke innebærer noen begrensninger i mindretallets vern. (10)
(9) Dette er ei upresis attgjeving av Geirs anførsel.
(10) Dette er nok ikkje heilt riktig. Sameigelova § 4.3 vik der vedtaket gjeld går under § 5 om «sams rekning» (sjå Rådsegn 4 s. 25). Grunngjevinga er at då har mindretalet høve, og rett til, å vera med på tiltaket.
Etter §4, 2.ledd kan et flertallsvedtak ikke innebære en «urimelig kostnad». Spørsmålet blir om endringen fra bolig til barnehage innebærer en «urimelig kostnad» for Gunhild.
Ordlyden tilsier at utgiften kan være urimelig både på grunn av beløpets størrelse og fordi det dreier seg om en ufornuftig omkostning. Forarbeidene gir uttrykk for at subjektive hensyn ikke skal være avgjørende, slik at flertallet skal ha anledning til å treffe rasjonelle beslutninger. (11)
(11) … sjølv om det kostar for mindretalet.
Ombyggingen av huset vil koste 2 millioner kroner, noe som tilsier at det er urimelig dersom Gunhild må ta del i denne.(12) På den annen side mener Geir at driften vil bli lønnsom. Kommunens behov for barnehageplasser støtter Geirs syn på lønnsomheten ved prosjektet og tilsier at omleggingen ikke innebærer en «urimelig kostnad» for Gunhild. Drift av en barnehage vil i alle tilfelle være en god og effektiv utnyttelse av eiendommen (13) som igjen taler for at det ikke er en urimelig utgift. Gunhild vil i tillegg ha rett til å selge seg ut jf. saml. §11, dersom hun kommer til at utgiftene blir for store for henne. (14)
(12) Kvifor? Kva for ein opplysning om Gunhilds økonomi er det kand. ikkje nemner, og som ikkje skapar full samanheng i setninga?
(13) Blir dette også brukt som eit argument for at tingen ev. ikkje skal verta til «noko anna», jf. rett nedafor?
(14) Men eit argument av denne typen kan også brukast mot Geir. For hugs at han ev. truleg kan krevja oppløysing etter § 15. Så kvifor er det Gunhild som skal måtta avslutta sameiga?
Endringen fra bolig til barnehage innebærer dermed ikke en «urimelig kostnad» for Gunhild.
Videre følger det av saml. §4, 2.ledd at et flertallsvedtak ikke kan innebære at tingen blir «noko anna». Problemstillingen blir om endringen fra boligeiendom til barnehage fører til at sameietingen blir «noko anna».
Ordlyden tilsier at tingen må skifte karakter. I teorien er det uenighet om hva som ligger i vilkåret. Falkanger mener at en endring fra bolig til kontor er tilstrekkelig, mens Nordtveit mener at det må foreligge større fysiske endringer av tingen. (15)
(15) Alle som har hatt tingsrettskurset veit at Ernst og Thor har litt ulikt syn på dette. Men det eg vil vita er kva kand. meiner! Det er trass alt han/ho som avgjer tvisten. – Skal dessutan «noko anna» forståast som referanse til eigedomen sine objektive/fysiske eigenskapar? Eller som den rolla eigedomen spelar i/for sameiga? Dvs.: Skal ein leggja vekt på om ikkje berre tingen vert endra, men også at avstanden ift. avtalegrunnlaget/føresetnadene vert for stor?
Eiendommen, som opprinnelig er brukt som bolig, vil etter omleggingen huse 25 barn og bli brukt som barnehage. Bruken av eiendommen tilsier i så måte at tingen blir «noko anna». Huset i seg selv vil imidlertid bli stående som det er, noe som tilsier at mangelen på fysiske endringer gjør at tingen blir «noko anna».
På den annen side skal det skje en nokså radikal omlegging av eiendommens uteområde. Fellingen av trærne, planering og gruslegging av planen er noen av de planlagte tiltakene som tilsier at eiendommen vil skifte karakter.(16) Videre vil det faktum at eiendommen, som tidligere var privatbolig, nå skal brukes i næringsøyemed klart trekke i retning av at tingen blir «noko anna». (17)
(16) Uteområdet kan nok truleg fort tilbakeførast, så argumentet har helst avgrensa vekt.
(17) Eg meiner dette er eit godt argument. Men det endrar ikkje eigedomen sin faktiske/fysiske karakter, men meir forholdet mellom sameigarane og sameigetingen (dei kan ikkje bu der meir).
Etter dette vil endringen fra boligeiendom til barnehage innebære at tingen blir «noko anna» jf. saml. §4, 2.ledd. (18)
(18) Dette er ei god drøfting, der faktum vert brukt skikkeleg. Men tidlegare (under drøftinga av «skikka til») trekte kand. inn som argument for ei vid tolking, at det var behov for barnehagar. Det gjer ikkje kand. her. Burde han/ho gjort det, for å – eventuelt – vera konsekvent? Eit anna poeng er dette: Står Geir utan høve til å nyttiggjera seg eigarparten sin? Svaret er nei, sia han kan leiga ut første etasje. Kan dét tenkjast å vera eit relevant argument for at tingen her vert til «noko anna»?
Konklusjonen blir dermed at Geir ikke kan benytte Øverlien 30 til barnehagedrift.
Subsidiært blir problemstillingen om Geir kan leie ut eiendommen.
Etter saml. §4, 3.ledd, 4.pkt kan flertallet ikke treffe vedtak om bortleie av tingen i mindre enn 10 år dersom det blir til «urimelig fortrengsle» for en sameier som i dette tidsrommet trenger tingen til det den er «etla eller vanlig brukt til»
Gunhild ønsker å fortsette å bo i eiendommen. Det er klart at det er boligformål eiendommen både er «etla [og] vanlig brukt til». Spørsmålet er om utleie av eiendommen medfører «urimelig fortrengsle» for Gunhild.
Ordlyden tilsier at et utleie må innebære store vanskeligheter for sameieren. Videre kan det tyde på at disse vanskelighetene må være av større betydning enn den gevinst flertallet oppnår ved utleie. (19)
(19) Det kan vera vanskeleg å måla slike storleikar opp mot kvarandre. Eg er litt usikker på kva kand. meiner her.
Som Geir anfører vil Gunhild ha mulighet til å bosette seg på eldresenteret. Det faktum at senteret ligger såpass nærme Øverlien 30 kan tale for at utleiet ikke er til «urimelig fortrengsle» for Gunhild.
På den annen side er det å flytte bolig en prosess som ofte koster både tid og krefter, kanskje særlig for eldre mennesker.(20) Gunhilds ønske om å bli boende hjemme så lenge som mulig må antas å være svært viktig for henne, særlig siden dette har vært hennes hjem i nesten 40 år. Det vil virke lite rimelig om Geir, som nettopp har blitt eier av eiendommen, skal kunne treffe et vedtak som innebærer at hans gamle tante mot egen vilje må flytte fra eiendommen.
(20) Opnar dette for antitese? Kunne Gunhild lettare vorte fortrengd om ho var 62 år og ikkje 82 år?
Selv om barnehagedriften vil tjene et samfunnsnyttig formål, må det i denne sak legges større vekt på Gunhilds ønske om å bli værende i Øverlien 30.
Utleie av eiendommen medfører dermed «urimelig fortrengsle» for Gunhild.
Den subsidiære konklusjon blir dermed at Geir ikke kan leie ut eiendommen. (21)
(21) Kand. drøftar godt. Andre konklusjonar er vanskelege her. Kan ein annan argumentasjonsmåte også tenkjast? Kan ein sjå det slik at uttryket «urimeleg fortrengsle» går på graden av fortrengsle, og då slik at ei viss fortrengsle må aksepterast, men ikkje den «urimelege»? I så fall vil jo Gunhild i vår sak verta totalt fortrengt. Og det skulle i så fall vera automatisk ei «urimeleg» fortrengsle?
Oppgave 2
Det forutsettes i denne oppgaven at Geir har rett til å starte barnehagedrift etter sameigelova.
Tvisten står mellom Geir Gran og Øverlien 30 sine tre nærmeste naboer. Den overordnede problemstillingen er om barnehagedriften vil være i strid med grannelova.(22)
(22) Er ikkje denne problemstillinga så «overordna» at ho vert upresis og for lite fokusert?
Som eier av Øverlien 30 har Geir som utgangspunkt full rettslig og faktisk råderett over eiendommen (med begrensningene i sameigelova). Grannelova §2 innebærer imidlertid en begrensning i denne råderetten. (23) Etter gl. §2, 2.ledd kan ingen «setja i verk noko» som er «urimeleg» til «ulempe» for naboeiendom.
(23) Om me skal seia at grannelova er ei avgrensing i eigarråderetten, kan nok diskuterast. Pedagogisk er det akseptabelt, men me kan ikkje trekkja normative konsekvensar av det. Spissformulert: Me seier vel knapt at straffelova § 233 om drap er ei avgrensning i min eigedomsrett til mi hagle?
Det er klart at åpningen av barnehage vil være å «setja i verk noko». Spørsmålet er om barnehagedriften vil være «urimelig» til «ulempe» ovenfor Øverlien 30 sine naboer.
Språklig sett tilsier «ulempe» at det må foreligge en negativ effekt. Det synes klart at barnehagen innebærer negative effekter, både i form av støy, trafikk (24) og verdireduksjon for naboene. Det avgjørende er om ulempene barnehagen innebærer er «urimelig» til ulempe for naboene.
(24) Trafikken vil ikkje gå føre seg inne på sjølve eigedomen Øverlien 30. Kva skal det ha å seia?
Ordlyden tilsier at ulempene må overstige en høy terskel, men gir ellers liten veiledning. I forarbeidene presiseres det at det er snakk om en objektiv norm, slik at naboenes subjektive forestillinger ikke er avgjørende. (25)
(25) Helst vert kand. for kjapp her. Eg saknar ein (kort) presentasjon av strukturen i § 2, der kand. seier kva han skal drøfta i det følgjande. Kand. bør også betre få fram at det er eit spørsmål om tolegrense – den innbyrdes toleskyldnaden mellom naboar – som krev ei konkret vurdering. Seiemåten om «høy terskel» får ikkje fram denne balanseringa som må gjerast av interesser. (Jf. også note 23 om «utgangspunkt».)
I urimelighetsvurderingen skal det legges vekt på om tiltaket er «ventelig etter tilhøva på staden». Ventelighetbegrepet er i Gardermoendommen, med henvisning til teori (Mons Nygard), definert som «det som truleg, eller etter måten sannsynleg vil skje». Videre viser uttrykket «tilhøva på staden» at man skal vurdere ventelighet i forhold til området og ikke den enkelte bolig. (26)
(26) Dette er godt.
Kommunens behov for barnehageplasser taler for at det er «venteleg» med en barnehage på Øverlien. (27) På den annen side har Øverlien tradisjonelt sett vært et rolig strøk som ikke har blitt påvirket av nye behov eller den alminnelige utvikling. Det faktum at området har beholdt sin opprinnelige idyll kan sies å trekke i retning av at barnehagen ikke er «venteleg».
Naboene kan imidlertid vanskelig ha en berettiget forventning om at tilstanden på Øverlien skal forbli uendret. I Lillo-Opsahl-dommen uttrykte Høyesterett at den alminnelige samfunnsutviklingen vil være av betydning i ventelighetsvurderingen. (28) Behovet for barnehageplasser må i denne sammenheng sies å være en følge av en alminnelig samfunnsutvikling. Dette gjelder særlig i, og i nærheten av store byer. At det nå blir etablert en barnehage på Øverlien, som ligger i utkanten av sentrum i en av Norges største byer må dermed sies å være «venteleg».
(27) Kanskje kunne kand. ha knytta drøftinga til eit bustadområde meir allment, og raskare markert avstand til argumentet om Øverlien som eit (tidlegare) ærverdig område. Rikfolk treng vel også barnehagar. Skal det ærverdige vernast, bør antikvaren gjera det.
(28) Her kan ein bruka argumentet om samfunnsutvikling på to måtar: (1) Som argument for at tiltaket er «venteleg», eller (2) som argument for at tiltaket ikkje er «urimeleg» – litt meir uavhengig av om det er «venteleg». Poenget då er at ein set fokus der det høyrer heime: Det kan vanskeleg seiast å vera urimeleg at verda går framover på denne måten.
Geir mener i tillegg at støyen fra barnehagen ikke vil være verre enn støyen fra lekeplassen som allerede finnes på Øverlien. Grannelova §2, 3.ledd sier at det i urimelighetsvurderingen skal vektlegges om tiltaket er verre enn det som «plar fylgja av vanlege bruks[måtar]» på slike steder.
Selv om lekeplassen har medført en del støy for naboene, vil bråket fra en barnehage som regel fortone seg som en større ulempe. (29) Barnehagen, som har åpent seks dager i uken, vil medføre en kontinuerlig støy som det er all grunn til å tro er verre enn den støyen som allerede kommer fra lekeplassen. Etablering av en barnehage vil dermed medføre større ulemper enn det som er vanlig på Øverlien, (30) noe som taler for at tiltaket er «urimelig».
(29) Dette er fornuftig. Kand. kunne også fått fram at leikeplassen viser at utviklinga mot eit meir «moderne» bustadområde er i gang i Øverlien. Leikeplassen kunne m.a.o. vorte trekt inn (tidlegare) ift. utgangspunktet for ventelegheitsvurderinga.
(30) Kva refererer «slike stader» i lovteksten seg til? Konkret Øverlien? Eller generelt eit bustadområde?
På den annen side må barnehagedriften kunne betegnes som et samfunnsnyttig tiltak. I Fanadommen talte det til fordel for tiltakshaveren at bygging av motorvei var noe som kom samfunnet, og da også naboene til gode. (31)
(31) Er ikkje dette reelt det same argumentet som er presentert tidlegare, med referanse til Lillo-Opsahl?
I vår sak vil de nyetablerte småbarnsfamiliene på Øverlien kunne ha stor interesse i å få en barnehage i nærområdet. Dette tilbudet kan og to av de tre naboeiendommene nyte godt av da de har barn under skolepliktig. Samlet sett trekker dette i retning av at ulempene ikke er «urimeleg[e]». (32)
(32) Konklusjonen trur eg at eg er samd i. Kanskje kunne kand. fått ei endå betre drøfting om han/ho hadde fått fram og vurdert dei einskilde ulempene. Er det t.d. gjeve at prisreduksjon i det heile er ei relevant ulempe? Kor voldsom vil eigentleg støyen bli? På kva for tid av dagen?
I gl. §2, 4.ledd kommer det frem at selv om noe er «venteleg» etter 3.ledd kan det regnes som «urimeleg» så langt det medfører «ei monaleg forverring av brukstilhøva» som i særlig grad rammer «ein avgrensa krins av personar».
Etter tidligere drøftelse er det klart at ulempene barnehagen medfører er «venteleg[e]». Øverlien 30 sine nærmeste naboer må og regnes som «ein avgrensa krins av personar». Spørsmålet er om ulempene som følge av barnehagedriften medfører «ei monaleg forverring av brukstilhøva» for Øverlien 30 sine naboer.
Ordlyden tilsier at en vanlig utnyttelse av naboeiendommen må ha blitt vesentlig vanskeliggjort som følge av tiltaket. Forarbeidene sier at bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil. Dette understrekes i Gardermoendommen, hvor det uttrykkes at når noe er «venteleg» skal det svært mye til for at det er «urimeleg». (33)
(33) Ja, og nettopp difor er det behov for regelen i grannelova § 2.4, som altså opnar for ei lågare tolegrense enn elles.
Naboene vil først og fremst oppleve en økning i støynivået. I trekantsambanddommen ble det imidlertid sagt at støyplager ikke er relevante i forhold til gl. §2, 4.ledd, da det ikke har innvirkning på «brukstilhøva». (33a) Det samme synspunktet gjør seg gjeldende i denne sak. Selv om barnehagen innebærer en økning i støynivået, vil det ikke hindre naboene i å bruke eiendommene sine på en normal måte. (34)
(33a) Her trur eg kand. er litt kategorisk ift. dommen. Poenget var at støyen i den dommen ikkje var kvalifisert nok. Det som derimot var irrelevant i dommen, var estetiske ulemper.
(34) Eit hageselskap ein laurdag vil vel ikkje vera så tiltrekkjande, kanskje? Kor langt er det dessutan mellom eigedomane? Her kunne kand. vore meir konkret.
Den økte trafikken kan og vanskelig sies å ha særlig innvirkning på naboenes bruk av eiendommene. Selv om trafikkøkningen gjør at naboene må være mer påpasselige på veien, kan heller ikke denne ulempen sies å knytte seg opp til «brukstilhøva» på eiendommene.
Ulempene som følge av barnehagedriften vil dermed ikke medføre «ei monaleg forverring av brukstilhøva» for Øverlien 30 sine naboer. (35)
(35) Kand. har i denne drøftinga ikkje vurdert verdireduksjonen. Etter mitt syn er ikkje konklusjonen så opplagt på dette spørsmålet. Eg er i tvil om det er rimeleg at dei tre næraste naboane åleine skal måtta ta heile belastninga for det positive tiltaket. Kanskje barnehagen sine lange opningstider burde vorte innskrenka?
Etter en samlet vurdering vil ikke barnehagedriften være «urimelig» til ulempe for Øverlien 30 sine naboer. Dette begrunnes først og fremst med at ulempene var «venteleg[e]». I tillegg legges det vekt på at tiltaket er samfunnsnyttig, noe man i rettspraksis, blant annet Fanadommen har lagt vekt på til fordel for tiltakshaveren. (36)
(36) Kand. oppsummerer her si eiga drøfting. Det kan vera greit, men er ikkje naudsynt, og tilfører ikkje noko nytt. Samla sett kjem kand. fint gjennom denne drøftinga, jamvel om spørsmålet nok ikkje er så sterkt handtert som det førre. Strukturen i ei drøfting etter grannelova § 2 kan vera utfordrande. Kand. har heller ikkje handtert to anførselar frå oppgåva vedr. trafikkulempa.
Konklusjonen er dermed at barnehagen ikke er i strid med naboloven.
DEL 2
Problemstillingen er hvorvidt eieren av en fast eiendom kan bruke allemannsretten til ferdsel etter friluftsloven til å komme seg til og fra eiendommen.
Allemannsretten skal som utgangspunkt sikre allmenhetens (37) «rett til ferdsel, opphold m.v i naturen», for å fremme muligheten til å utøve friluftsliv som en «helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig» aktivitet jf. fril. §1.
(37) Kan ordet «allmenhet» vera eit stikkord verd å problematisera? Er eg «allmenhet» i forhold til den tenande eigedomen når eg har ei såpass spesiell interesse i den, som å bruka den til å koma til min eigen eigedom?
Ut i fra dette formål kan det hevdes at eier av fast eiendom sin mulighet til å bruke allemannsretten til ferdsel til og fra eiendommen ikke er blant de viktigste formålene bak friluftsloven. (38) På den annen side er muligheten for å komme seg til og fra eiendommen en svært viktig rett for eieren av fast eiendom. (39) Det har formodningen mot seg at bestemmelsene i friluftsloven ikke åpner for slik bruk når andre tilkomstmuligheter er utelukket. (40)
(38) Dette er utan tvil riktig. Her kjem kand. godt i gang.
(39) Kva med eigaren av den eigedomen som tener som tilkomst?
(40) Dette synspunktet er litt enkelt, og det er usikkert kva kand. meiner med «når andre tilkomstmuligheter er utelukket». Kand. kjenner ingen dommar her, men sjå t.d. føresetnadsvis Rt. 1953.1166.
Den som bruker allemannsretten som grunnlag for tilkomstrett til fast eiendom må imidlertid finne seg i de begrensningene som følger av friluftsloven. For ferdsel i utmark innebærer dette at ferdselen må skje «hensynsfullt og med tilbørlig aktsomhet» jf. fril. §2, 1.ledd. (41)
(41) Kan eg køyra med (terreng-)bil, så lenge det skjer «hensynsfullt»? Her kunne kand. m.a.o. problematisert litt meir.
Allemannsretten til ferdsel i innmark er underlagt betydelig større begrensninger. Hensynet til eieren veier tungt i forhold til denne bestemmelsen da folk flest vil se det som en stor belastning om det var fritt frem for ferdsel i innmarken. Eier av fast eiendom sitt behov for tilkomst må i slike tilfeller forsøkes løst gjennom for eksempel å få en veirett (servitutt) over eierens eiendom. (42)
(42) Kand. viser her positiv vilje til å problematisera mellom innmark og utmark.
I forhold til allemannsretten til ferdsel virker det ikke som om eier av fast eiendom har fått noen prioritert stilling gjennom friluftsloven. Selv om dette kan virke urimelig ovenfor den det går utover, (43) kan det vanskelig sies å være unaturlig at en slik prioritet fremkommer av allemannsretten. (44) Retten til tilkomst for egen eiendom må først og fremst anskaffes gjennom særskilte avtaler som f.eks servitutter. (45) Allemannsretten tar på den andre side sikte på å verne folk flest sitt behov for ferdsel i naturen, og skiller dermed ikke mellom de ulike formål bak ferdselen. (46)
(43) Kva meinest med «den det går utover»? Eigar A som går over B’s eigedom for å koma seg til sin eigen? Eller B?
(44) Dette var det litt vanskeleg å forstå.
(45) Flott at kand. får fram behovet for (og mogelegheiten av) å løysa situasjonen gjennom servituttar.
(46) I denne delen saknar eg ein del av analyse, problematisering og metode. Ein kan spørja slik: (1) Opnar lova i det heile for slik «nyttebruk»? (2) I så fall kvar? (3) Med kva for middel? (4) I kva for omfang? – Kand. kunne også brukt døme her. Kva med huset i skogen vs. hytta i skogen? Kva t.d. med snarveg gjennom naboens skog for den som har tilkomst via veg? Sjølv om oppgåva var vanskeleg, vil ein alltid koma godt utav det ved å bruka den grunnleggjande evna til å analysera og problematisera: still spørsmåla – og svar på dei.
Samla kommentar: Eg meiner at denne oppgåva fortener den karakteren som vart gjeven. Samstundes vonar eg du som les dette ser kvar denne oppgåva har vekstpunkt, og får hjelp av dei kommentarane eg har gjeve til å arbeida sjølvstendig med oppgåva. Særleg meiner eg at forholdet mellom konkret rettsgrunnlag/føresetnader i sameiga og bruken av sameigelova (jf. sameigelova § 1.2), er eit punkt der me må utvikla vår forståing.
I alle høve: Mitt beste råd er å skriva oppgåva sjølv – ikkje i stikkordsform, men fullt og heilt, på ramme alvor. Jussen ligg til sjuande og sist i handa som held pennen på eksamensdagen.