Injuria.no » Faglig
Mønsterbesvarelse i erstatningsrett
Kommentert av Knut Martin Tande. Kommentarer er markert med kursiv og rød skrift.
Publisert: 23.09.2008 14:58
JUS122 Erstatningsrett
Torsdag 11.oktober 2007
Innledningsvis ønsker jeg å presisere at jeg har takket ja til oppdraget om å kommentere denne eksamensbesvarelsen, først og fremst som et ledd i det pedagogiske opplegget overfor årets deltakere på erstatningsrettskurset JUS122. Gjennom å kommentere en konkret eksamensbesvarelse, kan det lettere konkretiseres hvordan ulike deler av en erstatningsrettslig fremstilling eller drøftelse, skal eller bør utformes i samsvar med det som er gjennomgått på erstatningsrettskurset.
På bakgrunn av dette blir kommentarene til besvarelsen noe annerledes enn det som vil være tilfellet ved alminnelig eksamenssensur. Besvarelsen blir i større grad enn ellers holdt opp mot det ideelle for å formidle sentrale materielle og metodiske poenger overfor studentene.
Den kommenterte besvarelsen største styrke, er antakelig at den gjennomgående er svært oversiktlig og ryddig i sin fremstillingsform. Dette gir stor uttelling i eksamenssammenheng, og den kommenterte besvarelsen ligger kvalitativt godt over den gjennomsnittlige prestasjon på eksamen. Likevel kan det reises en del innvendinger av pedagogisk interesse, på ulike punkter i besvarelsen.
TEORETISK OPPGAVE
Rettslig avgrensing er en del av det erstatningsrettslige vilkåret om årsakssammenheng. De legislative hensyn som begrunner en slik avgrensing er hensynet til skadevolders erstatningsansvar; - det er ikke rimelig at skadevolder blir ansvarlig for alle mulige skadefølger. I eldre rett ble også avgrensingen begrunnet med et ruineringshensyn. Dette hensynet står kanskje ikke like sterkt nå, da lempingsreglene i skl. § 5-2 i stor grad vil ivareta dette.
Det er positivt at kandidaten benytter innledningen til å plassere oppgavens tema i en større sammenheng (grunnvilkåret om årsakssammenheng), og til å komme inn på hensynene bak reglene knyttet til rettslig avgrensning. Nettopp slik bør en starte fremstillingen av teorioppgaver.
Tradisjonelt har læren vedrørende avgrensing vært adekvanslæren; at skadefølgen må være påregnelig. Denne tankemåten er blitt videreutviklet i nyere rettstradisjon. I denne forbindelse kan nevnes Kabeldommen, som setter skranker for avgrensing i tilfeller som gjelder ”en konkret og nærliggende interesse”.
Det er riktig at innholdet i adekvanslæren har blitt endret og utvidet, men det ville være enda mer treffende å si at utvidelsen består i ulike former for vurderinger av hvorvidt skaden er for fjern eller avledet, der Kabeldommen representerer ett av flere typetilfeller. (Jf. Nygaard s. 359-382 for en nærmere gjennomgang av ulike typetilfeller, inkludert typetilfeller som faller utenfor oppgavens tema.)
Videre har også Flymanøverdommen relevans. Dommen omhandler et fly som staten heftet for og dettes feilmanøvrering som resulterte i brudd på en strømkabel. Strømbruddet førte til at tredjemann, som drev oppdrett av fisk, led et tap. Høyesterett fastslo at det må være en ”viss nærhet i årsakssammenheng uavhengig av den konkrete påregnelighet” for å ikke avgrense tredjemannstap. Førstvoterende innførte også en risikobetraktning ved å se på hvem som ”i alminnelighet var nærmest til å bære tapet”. Resultatet ble rettslig avgrensing av statens ansvar. Tredjemann burde anskaffe et nødagregat, da strømmen erfaringsmessig vil gå. Han var dermed nærmest til å bære risikoen.
Dette er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder en rettslig poengtert teoretisk gjennomgang av en konkret dom. Siden dommen i utgangspunktet tilsynelatende ligger utenfor oppgavens tema, burde kandidaten likevel ha presisert sammenhengen mellom dommen og oppgavens tema, før dommen ble presisert, jf. at denne presiseringen foretas først i avsnittet nedenfor.
Flymanøverdommen gjelder imidlertid tingsskade, og det kan synes som om den ikke har noen relevans mht oppgaveteksten. Flymanøverdommen er likevel viktig da de rettssetninger som kommer til uttrykk der, også er relevante når det gjelder tredjemannstap hvor direkte skadelidte rammes av personskade eller død jfr eks. Arbeidgiveravgiftdommen.
Her forklarer kandidaten relevansen av Flymanøverdommen i forhold til oppgavens tema, på en helt utmerket måte. Referansen til en konkret dom, men uten nærmere presisering av dommens innhold, gir likevel lite.
I Nøkkelmanndommen, som gjelder tredjemannstap som følge av personskade, kom Høyesterett til at arbeidsgiveren var nærmest til å bære risikoen for at en nøkkelmann i bedriften ble skadet. Resultatet ble følgelig rettslig avgrensing etter de samme linjer stipulert i Flymanøverdommen.
Kandidaten får frem sammenhengen mellom Flymanøverdommen og Nøkkelmanndommen, men det blir litt sparsomt om det nærmere innholdet i den sistnevnte dommen. Det vil være nærliggende å prioritere utdypningen av en dom som ligger direkte innenfor oppgavens tema. I Nøkkelmanndommen ble for øvrig også vurderingstemaet fra Kabeldommen anvendt, altså om tredjemanns tap var ”konkret og nærliggende” nok til at det kunne gis erstatning for tapet.
Hva gjelder vurderingsmønsteret for rettslig avgrensing av tredjemannstap på et mer spesifikt plan, er dette intrikat og dels vanskelig, og kan følgelig ikke gis plass i besvarelsen.
I en teorioppgave av begrenset omfang er det helt i orden å avgrense mot det mer spesifikke og detaljerte.
Oppsummeringsvis vil det bli tale om rettslig avgrensing i årsakssammenheng over tredjemann ved personskade eller død i tilfeller del:
1) Skadefølgen er upåregnelig, eller
2) Skadefølgen har ikke tilstrekkelig nærhet i årsakssammenheng, eller
3) Tredjemann er nærmest til å bære risikoen for det som er skjedd.
En slik oppsummering gir vanligvis lite. Oversikter av denne typen bør heller plasseres innledningsvis, og bli fulgt opp i den videre besvarelsen.
PRAKTISK OPPGAVE
1)
Tvistens parter er Nils Nyberg og Jacob Ås. Nils Nyberg krever erstatning for de skader han pådro seg da han falt av gelenderet.
Det er greit å innlede med å angi tvistens parter. Det kan også gjøres gjennom en overskrift. Det er strengt tatt ikke nødvendig å gjenta hva det kreves erstatning for, men det er selvsagt heller ikke feil å gjøre dette.
Det følger av alminnelige erstatningsrettslige regler at det må foreligge en skade, et ansvarsforhold og årsakssammenheng for at erstatning skal kunne tilkjennes.
Dette er altså de tre kumulative grunnvilkårene for erstatning, noe som gjerne kan presiseres.
Det fremgår forutsetningsvis av Skadeserstatningsloven (heretter skl.) §§ 3-1(1) jf 3-2 at de skade Nyberg pådro seg er erstatningsmessige anerkjente skader.
At økonomisk tap av den aktuelle typen har erstatningsrettslig vern, fremgår indirekte av skl. § 3-1, og direkte av rettspraksis, mens skl. § 3-2 er den direkte hjemmelen (altså ikke bare forutsetningsvis) for at varig og betydelig skade av medisinsk art kan gis erstatning uavhengig av økonomisk tap.
Det mest nærliggende og relevante ansvarsforhold i vår sak er skyldgrunnlag.
Her er det best å vise direkte til den ulovfestede culpanormen, slik den er utviklet i rettspraksis. Det bør også presiseres at det er culpanormens vurderingsmønster som skal anvendes i det følgende. I tillegg bør det fremkomme at en nå har gått over til å drøfte grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag.
Problemet blir etter dette hvorvidt Ås med sin tromming har opptrådt klanderverdig. I det følgende skal det legges vekt på culpanormen, slik denne er utviklet av teori og praksis.
Det blir for vagt å angi at det skal ”legges vekt på” culpanormen, når det er vurderingsmønsteret for denne normen som angir de sentrale overordnede og underordnede vurderingstemaene for vårt konkrete tilfelle.
Spørsmålet er om Ås hadde oppfordring til å reagere på risikoen trommeslagene utgjorde.
Det er bra at det overordnete vurderingstemaet etter culpanormen angis på denne måten, før gjennomgangen av de underordnede vurderingstemaene.
Det å spille trommer utgjør generelt ikke noen nevneverdig risiko for personskade. I foreliggende sak fortoner det seg likevel noe spesielt, siden Ås var klar over at Nyberg befant seg sittende på gelenderet. Ås var videre klar over at fallhøyden var stor og at det befant seg et drivhus nedenfor. I tilfelle en person skulle falle, ville fallhøyden, samt drivhuset som var av glass, kunne resultere i til del store personskader og i verste fall død. Det faktum at Nyberg ”balanserte” på gelenderet taler for at en slik utvikling var nærliggende for Ås.
Dette er altså en vurdering av risikoens art og grad (samt risikoens nærhet helt avslutningsvis), noe som kunne kommet klarere frem. Det er positivt at kandidaten gjør aktiv bruk av oppgavens faktum, men det fokuseres kanskje litt mye på de konkrete forholdene i det aktuelle tilfellet. Det ville vært naturlig å fokusere mer på den generelle risikoen ved (overraskende) å spille trommer når en person sitter på et gelender høyt over bakken, enn på Ås sin subjektive kunnskap. Subjektiv kunnskap hos skadevolderen er relevant, men supplerer bare den mer objektive og generelle vurderingen ut fra culpanormen.
Disse momentene taler for at risikoen var tilstrekkelig kvalifisert.
Her bør det presiseres hva risikoen var tilstrekkelig kvalifisert i forhold til, nemlig at Ås skulle reagert på risikoen for skade.
På den andre siden utgjør skadelidtes ferd en objektiv faktor i det risikobildet påstått skadevolder burde reagert på. Dette betyr at dersom skadelidte bryter med de rolleforventninger som stilles til han i den aktuelle situasjonen, vil ansvarsgrunnlaget for skadevolder falle bort jf eksempelvis Brannslukningsapparatdommen.
Her er det noe uklart hva som menes med at skadelidtes ferd er en objektiv faktor i risikobildet. Poenget er at vurderingen av risikoens art og grad må ta hensyn til hvilke forventninger som generelt kan stilles til den aktuelle gruppen av skadelidte, med hensyn til å opptreden. Det blir heller ikke helt nøyaktig å angi at ansvarsgrunnlaget vil falle bort dersom det brytes med rolleforventningen. Rolleforventningen inngår som et vurderingstema eller moment i culpavurderingen, og det vil være en helhetsvurdering som avgjør om skadevolderen har handlet uaktsomt eller ikke.
Nyberg valgte selv å sitte på gelenderet, vel vitende om fallhøyden og drivhuset som befant seg under. På denne festen var det god stemning og inntak av alkohol. I slike settinger vil det typisk være ustøheter og manglende kontroll over grovmotorikken. Dette, samt at det opphold seg mange personer på et lite område, tilsier at noen lett kunne komme borti Nyberg slik at han falt. Dette må også ha vært synbart for Nyberg.
Igjen er det positivt med aktiv bruk av faktum fra kandidatens side. Kandidaten får imidlertid ikke klart frem at det fortsatt dreier seg om en vurdering av risikoens art og grad sett fra skadevolderens side, jf. foregående kommentar. I tillegg glir fremstillingen over i det som vektlegges i forbindelse med ”egen skyld” etter regelen om medvirkning i skl. § 5-1, når kandidaten vektlegger risikoens synbarhet for Nyberg. Synbarhet for skadelidte er et moment i forbindelse med drøftelsen av uaktsomhet på skadelidtes side. Høyesterett selv kommer i noen tilfeller inn på skadelidtes uaktsomhet i forbindelse med drøftelsen av om skadevolderen har handlet uaktsomt, jf. Knallskudd-dommen i Rt. 1991 s. 1124, men det vanlige er å skille klart mellom drøftelsen av grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag, og drøftelsen av skadelidtes medvirkning etter skl. § 5-1.
På den andre siden var dette tale om en periode ganske tidlig på kvelden hvor alkoholinntaket hos folk flest er moderat. Det bør uansett kunne forventes at voksne mennesker selv er i stand til å vurdere de risiki ”balansering” på et gelender 3 meter over bakkenivå innebærer.
Poenget er antakelig ikke om voksne mennesker er i stand til å vurdere risikoen ved å sitte på gelenderet, men om en kan forvente at voksne mennesker ikke reagerer så sterkt på trommespilling i en situasjon som den foreliggende, at de vil falle ned fra gelenderet ved slik spilling. Grunnen til at vi må presisere resonnementet på denne måten, er at vi i vurderingen av om skadevolder burde ha reagert på risikoen, vurderer skadelidtes forhold ut fra skadevolderens perspektiv.
Dette taler for at Ås ikke hadde oppfordring til å reagere.
Imidlertid var Ås klar over at Nyberg valgte å sitte på gelenderet også etter at Lid hadde oppfordret han til å gå ned. I tilfeller man er klar over at andre utsetter seg for en risiko er dette i seg selv en oppfordring til å reagere. Dette gjelder særlig i foreliggende tilfelle; risikoen var spesiell og Ås var klar over at det befant seg et drivhus nedenfor.
Til tross for Ås sin kunnskap om at Nyberg satt på gelenderet, blir spørsmålet fremdeles, som vist i kommentaren foran angående skadevolderperspektivet, hvordan en kan forvente at voksne mennesker reagerer på trommespilling i en slik situasjon, jf. foregående kommentar. Dette får ikke kandidaten klart frem.
Ås kunne enkelt hindret skaden ved å forsikre seg om at Nyberg ikke befant seg på gelenderet idet han startet trommingen. En slik alternativ handling ville neppe vært særlig byrdefull.
På årets erstatningsrettskurs har de kursansvarlige anbefalt studentene å presisere den alternative handlingen før selve risikovurderingen, fordi det da kan være lettere underveis i risikovurderingen å vurdere om risikoens størrelse tilsier reaksjon fra skadevolderens side. Det er imidlertid ”tillatt” også å behandle den alternative handlingen etter risikovurderingen, slik kandidaten gjør her. Likevel fremstår det ikke helt klart hvor praktisk det er å vente til Nyberg kommer ned fra gelenderet, dersom han blir sittende på gelenderet i langt tid. Antakelig er den mest realistiske alternative handlingen at Ås ber noen gi Nyberg beskjed om å gå ned fra gelenderet på grunn av en forestående ”happening”.
Da det ikke finnes relevante rettslige unnskyldningsgrunner, må det legges til grunn at Ås har utvist culpa, selv om denne etter omstendighetene er nokså mild.
Det er positivt at kandidaten ikke går nærmere inn på vurderingstema knyttet til culpanormen som ikke aktualiseres av det konkrete tilfellet.
Spørsmålet blir så som det foreligger årsakssammenheng.
Høyesterett uttalte i P-pilledom II at kravet til faktisk årsakssammenheng er oppfylt dersom den ansvarsbetingede handling eller unnlatelse tenkes borte (betingelseslæren).
Det er greit å vise til p-pilledom II, men betingelseslæren fremgikk av omfattende rettspraksis, også før den aktuelle dommen.
Etter dette er det ikke tvilsomt at skaden ikke ville skjedd dersom Ås hadde unnlatt å tromme.
Ås bidrag er heller ikke uvesentlig. Det er ”så vidt vesentlig at det er naturlig å knytte ansvar til den” jfr P-pilledom II.
Kandidaten gjør det riktige, og får frem begge vurderingstema knyttet til avgjørelsen av om det foreligger faktisk årsakssammenheng.
Hendelsesforløpet i vår sak var ikke upåregnelig, idet han var klar over den risiko Nyberg utsatte seg for. Det kan følgelig ikke bli tale om avgrensing i årsakssammenheng.
Det er greit kort å kommentere rettslig avgrensning, men kandidaten burde i denne sammenhengen også tatt med vurderingstemaet knyttet til om skaden er fjern eller avledet, for å få frem alle vurderingstemaene i forbindelse med rettslig avgrensning.
Det er ikke omstridt at det utmålingsmessige utgangspunktet utgjør 6 mill jfr skl.§§ 3-1(1) og 3-2.
Problemet er nå om ”erstatningen [kan] settes ned” jfr skl § 5-1 nr.1.første punktum. For at denne konsekvensen skal inntre kreves det at skadelidte må ha ”medvirket” ved ”egen skyld”.
”[E]gen skyld” angir etter sin ordlyd at alle grader av relevant uaktsomhet eller forsett er omfattet.
Kandidaten har en fin strukturering av medvirkningsdrøftelsen så langt.
Spørsmålet er om Nyber har ”egen skyld” i skaden jfr skl § 5-1 nr.1.første punktum.
Det følger av tidligere drøftelse at Nyberg til en viss grad selv kan klandres for det som er skjedd. Han var klar over fallhøyden og den risiko et fall ville kunne føre med seg. Hertil kommer at han til stadighet hadde et ølglass i handa og en røyk i den andre. Disse faktorer minsker naturligvis hans muligheter for å gripe fatt i noe i tilfelle fall.
Risikoen kunne enkelt ha vært unngått dersom Nyberg hadde valgt en ståplass. Det faktum at det var lite sitteplasser legitimerer ikke å utsette seg for slik risiko.
Det er videre på det rene at Nybergs beruselse ikke er unnskyldelig jfr skl § 1-3 annet punktum.
Nyberg har således utvist ”egen skyld” jfr skl. § 5-1 nr.1.
Mer enn dette vil kanskje ikke bli forventet i drøftelsen av skadelidtes egen skyld i eksamenssammenheng. Drøftelsen er likevel noe ensidig. Det er lite trolig at Nyberg ville falt ned fra gelenderet uten trommespillingen fra Ås sin side, og det burde ideelt sett vært problematisert om slik trommespilling er noe Nyberg burde vært forberedt på ut fra situasjonen. Det dreier seg nemlig om en nokså uventet og uvanlig form for hendelse på en fest. Jf. i denne sammenheng Rekkverkdommen i Rt. 2005 s. 1714 hvor skadelidte ikke ble regnet for å ha medvirket til skaden ved å sette seg på rekkverket.
Det er på det rene at Nyberg ved å plassere seg på gelenderet har ”medvirket” til skaden. Kravet til adekvat årsakssammenheng er følgelig oppfylt.
Denne passasjen i fremstillingen er ikke helt klar strukturelt sett. Det er ”medvirket” som er lovens vilkår, og kravet om årsakssammenheng som ligger bak lovvilkåret. Dermed er det i så fall årsakssammenhengen som foreligger gjennom plasseringen på gelenderet, og kravet om medvirkning som følgelig er oppfylt. Uansett kan det problematiseres om Nyberg sin opptreden kan regnes som medvirkning, jf. også her Rekkverkdommen.
Spørsmålet blir så om det er ”rimelig å avkorte erstatningen under hensyntagen til de momenter § 5-1 nr.1 stiller.
Den følgende drøftelsen av avkortning er svært omfattende sammenliknet med omfanget av drøftelsen av ansvarsgrunnlaget på skadevolders side, og sammenliknet med drøftelsen av inngangsvilkårene i skl. § 5-1 nr. 1 (”medvirket”, ”egen skyld”). På årets kurs i erstatningsrett fokuseres det i størst grad på grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag, inkludert rolleforventingen til skadelidte, og da bør dette i større grad vise igjen i fremstillingen. Og når det gjelder medvirkning etter skl. § 5-1, så bør også drøftelsen av inngangsvilkåret ”egen skyld” prioriteres foran avkortningsdrøftelsen.
Dette som er sagt foran, betyr selvsagt ikke at denne kandidatens prioriteringer er feil ut fra tidligere kursopplegg.
Hva gjelder partenes ”atferd” har Nyberg valgt å oppholde seg på gelenderet med de risiki dette innebar. Dette er i seg selv klanderverdig. På den andre siden synes ikke overraskelsesmomentet ved trommingen å ha noe fornuftig formål. Sjefen og gjestene ville blitt like overrasket om ås hadde vist seg i buekorpsantrekket før han satte i gang fanfaren. Det er imidlertid ikke atypisk at det forkommer høye lyder og bråker litt i sosiale lag av denne art.Tilfellet i vår sak fremstår likevel som noe sært.
Det skal etter § 5-1 nr. 1 også tas hensyn til atferdens ”betydning for at skaden skjedde”. På dette punkt taler det mot Ås at han var den utløsende faktor – det var overraskelsesmomentet ved trommingen som førte til at Nyberg falt. På den andre siden var ikke Nybergs bidrag uvesentlig. Han valgte mer eller mindre bevisst å ta en sjanse på at det skulle gå bra å ”balansere” på gelenderet. Hertil kommer at Ås ikke kunne gripe tidsnok fatt i gelenderet da han på det kritiske tidspunkt hadde sysselsatt hendene med ølglass og røyk.
Anførselen knyttet til at Nyberg sitt bidrag ikke var uvesentlig, blir for upresis. Allerede kravet om faktisk årsakssammenheng forutsetter at Nyberg sitt bidrag ikke er uvesentlig. Dermed kan ikke dette forholdet anvendes på nytt i avkortningsvurderingen. Poenget må heller være at bidraget fremstår som så vidt vesentlig, utover det ikke uvesentlige, at det må få betydning for avkortningen.
I tillegg må dette med bevisst å ta en sjanse, henføres til det foregående momentet i avkortningsdrøftelsen, nemlig partenes ”atferd”. Skadelidtes bevissthet knyttet til risikoen, kan ikke tillegges betydning i det årsaksperspektivet som ”betydningen for at skaden skjedde” representerer.
Når det gjelder ”omfanget av skaden” fremgår det av forarbeidene at det vil tale mot avkortning dersom skadevolder har ansvarsforsikring. Det er ingen opplysninger i faktum som tilsier at Ås har ansvarsforsikring. Uttalelsene i forarbeidene kan likevel ikke tolkes antitetisk slik at manglende forsikring taler for avkortning.
Endelig er ”forholdene ellers” av betydning. De personskader som har materialisert seg i foreliggende sak er betydelig. Dette kan i seg selv tale for et noe strengere krav til avkortning. Imidlertid er Nybergs bidrag til skaden noe større enn Ås. Nyberg valgte å oppholde seg på gelenderet til tross for oppfordringer om å gå ned.
Etter dette er jeg under noe tvil kommet til at erstatning må avkortes med 2/3, slik at erstatningssummen utgjøres 2 millioner.
Det kan virke overraskende med en så stor avkortning som 2/3 gitt innholdet i den foregående avkortningsvurderingen, jf. for eksempel at Nyberg sitt bidrag til skaden er ”noe større” enn Ås sitt bidrag. En bør vise varsomhet med større avkortninger i erstatningsbeløpet, med mindre det foreligger klare grunner til det.
Til sist må det vurderes hvorvidt erstatningssummen pålydende 2 millioner kan lempes etter skl. § 5-2.
Lempingsregelen etter skl. § 5-2 er en nokså nedprioritert regel på årets erstatningskurs. Dermed kan en gjøre drøftelsen enda kortere enn her. Det følgende er imidlertid utmerket skrevet fra kandidatens side isolert sett.
Etter denne kan erstatningen lempes når den er ”urimelig tyngende” for den ansvarlige.
Ordlyden peker på at adgangen til lemping er snever. Forarbeidene peker i denne forbindelse på at lempingsregelen er en sikkerhetsventil mot ruinerende ansvar.
To millioner utgjør isolert sett ikke et ubetydelig beløp. Imidlertid er ikke 2 millioner betydelig idet en ser hen til ”skadens størrelse”. Ås er videre ung med en kurrant inntekt, noe som taler for at erstatningssummen ikke er ruinerende på Ås’ ”økonomiske bæreevne”. Det er også på det rene at avkortingen som allerede er foretatt må få betydning for lempingsspørsmålet jfr ordlyden ”forholdene ellers”.
Etter en samlet vurdering må det legges til grunn at det ikke kan bli tale om lemping i vår sak.
2)
Tvistens parter er Ola Lid og Nils Nyberg. Lid krever erstatning for det ødelagte drivhuset av Nyberg.
Det følger av alminnelige erstatningsrettslige regler at det må foreligge en skade, et ansvarsgrunnlag og årsakssamenheng for at erstatning skal kunne utmåles.
Jf. kommentar angående dette i den foregående tvisten.
Det følger forutsetningsvis av skl. § 4-1 at skaden på drivhuset er en erstatningsmessig berettiget skade, jfr ordlyden ”tingskade”.
For Nybergs ansvarsgrunnlag vises det til spm 1. Oppsummeringsvis representerer Nybergs plassering på gelenderet en viss risiko for å falle. Det faktum at drivhuset befant seg nedenfor gelenderet tilsier at en eventuell fallulykke ville kunne resultere i at drivhuset fikk en skade. Hertil kommer at Nybergs plassering på gelenderet og ikke bak det, samt at dette foregikk under en fest taler for at det var nærliggende at risikoen kunne materialisere seg.
Det er vanlig at kandidater viser til en tidligere drøftelse på denne måten. Kravet er likevel at en viser hva som blir forskjellig i denne culpadrøftelsen, sammenliknet med den foregående. I dette siste tilfellet dreier deg som en risiko for tingsskade, noe som i utgangspunktet kan tenkes å innebære noe mindre krav til reaksjon på risiko, enn det som er tilfellet i relasjon til risiko for alvorlig personskade, jf. at skadens art blir av en mindre alvorlig karakter. I tillegg er det i utgangspunktet mindre risiko for tingsskade i forbindelse med at en person faller ned fra et gelender, enn for personskade. Også risikoens grad kan altså hevdes å være mindre enn i den foregående tvisten. Det siste argumentet får imidlertid mindre tyngde all den stund Ås er klar over at det befinner seg et drivhus nedenfor terrassen, jf. at også subjektive forhold på skadevolders side til en viss grad kan trekkes inn i culpavurderingen.
Det er på det rene at Nyberg har opptrådt culpøst.
Det er heller ikke tvilsomt at skaden ikke ville skjedd dersom Nyberg hadde utført den alternative handling jfr betingelseslæren jfr spørsmål 1.
Nybergs bidrag er ikke uvesentlig i hendelsesforløpet jfr P-pilledom II.
Det kan imidlertid fremstå som noe upåregnelig at en av gjestene plutselig skulle begynne å tromme høylydt slik at Nyberg skvatt til og falt. På den andre siden var drivhuset synbart for Nyberg og han måtte vite at han ville treffe det om han falt. Det vil således ikke bli tale om noen rettslig avgrensing i årsakssammenheng.
I de tre siste avsnittene, presiserer kandidaten ikke at det dreier seg om kravet om faktisk årsakssammenheng og reglene om rettslig avgrensning, før konstateringen eller drøftelsen finner sted. Det skaper en uklar struktur i fremstillingen. I tillegg er det ikke riktig å vektlegge risikoens synbarhet for Nyberg (skadelidte) i vurderingen av om skaden er upåregnelig. Påregneligheten vurderes ut fra skadevolderens ståsted, og ikke skadelidtes, med mindre det dreier seg om vurderingen av ”medvirket” etter skl. § 5-1 nr. 1.
Spørsmålet blir så hvor stor erstatning Lid skal motta.
Det følger av skl. § 4-1 at erstatningen ”skal dekke den skadelidtes tap”. Denne passusen må ses på som et uttrykk for det generelle erstatningsrettslige prinsippet om full dekning. I vår sak er det tale om en delskade, slik at skadelidte i alle fall må kunne kreve materialer og arbeid til gjennoppbygning av skadevolder.
Erstatningen settes etter dette til kr. 150 000.
Greit om utmåling i det foregående.
Nyberg anfører imidlertid at Ås’ skyld måtte identifiseres som Lids egen, slik at erstatningen avkortes tilsvarende.
Etter skl. §§ 5-1 nr. 3 jfr nr. 1 kan erstatningen ”settes ned” i tilfeller der ”andre personer” som ”direkte skadelidte (…) hefter for” ”medvirket” til skaden.
Det er ikke problematisk at Ås har ”medvirket” til skaden og at Lid er den ”direkte skadelidte”. Det tvilsomme er hvorvidt Lid ”hefter for” Ås’ uaktsomhet.
Det følger av lang rettspraksis at det ikke er rom for passiv identifikasjon ved personskade etter § 5-1 nr 3. I Gulvlukedommen ble ikke kona identifisert med mannen, til tross for at han åpnet en gulvluke som hun senere falt igjennom.
I forbindelse med personskader er det riktig at det ikke er rom for passiv identifikasjon ved forsørgertapserstatning (bortsett fra ved grov uaktsomhet), mellom ektefeller (Gulvlukedommen) eller mellom barn og foreldre (Gårdsdamdommen). Det kan imidlertid ikke utelukkes at det er aktuelt med passiv identifikasjon i andre tilfeller av personskade.
I vår sak er det imidlertid tale om tingskade. Gulvlukedommen vil derfor ha mindre relevans.
I tilfeller der direkte skadelidte har plassert den andre personen i den rollen som senere påfører skaden, taler sterke reelle hensyn for passiv identifikasjon.
I vår sak kan det i alle fall et stykke på vei hevdes at Lid har plasser Ås i rollen som festdeltaker. Hertil kommer at ÅS brukte et mildt pressmiddel for å få flest mulig til å komme på festen.
På den andre siden ligger det innenfor den enkelte ansattes handlefrihet å velge hvorvidt man deltar eller ikke. Det kan imidlertid synes som om valgmuligheten ikke var reell. Ås brukte sin posisjon som sjef for å øke deltakelsen på festen, - han anså det som ”viktig for bedriften”. Et slik budskap kan være egnet til å føle en positiv tvang til å komme. I forbindelse med dette vises det til at ÅS var nylig ansatt i bedriften. Han var dessuten ung og ville imponere sjefen. Disse momentene taler for identifikasjon.
Det synes imidlertid litt søkt om Ås i realiteten skulle kunne bli identifisert med samtlige festdeltakeres skyld på grunn av et særdeles mildt tvangsmiddel. Det er videre ikke tvilsomt at Lid ikke plasser Ås i rollen som trommeslager.
Den foregående drøftelsen av om passiv identifikasjon skal foretas, er utmerket. Kandidaten beveger seg her langt utenfor det som kan forventes på eksamen. Denne tematikken har nok blitt vektlagt i større grad på fjorårets kurs, enn på årets kurs.
En samlet vurdering tilsier at det ikke kan bli tale om passiv identifikasjon i vår sak.
Da det ikke kan komme på tale med verken avkorting eller lemping i foreliggende sak, må erstatningen settes til det utmålte, kroner 150 000.