Injuria.no » Faglig
A/S Vesten, avdeling Kina
I forbindelse med det forestående OL-arrangementet i midtens rike, har vestlige politikere og aktivister ropt om boikott, med halve den siviliserte verdens presse i ryggen.
Nikolai Bratz Queseth
Skrevet av:
Nicolai Bratz Queseth
Publisert: 04.06.2008 19:18
Det er en kjensgjerning at Kinas brudd på menneskerettighetene er omfattende. Selv om landets konstitusjon garanterer for ytringsfrihet, rangerer Reporters sans frontières Kina som nummer 159 av 167 land med henhold til pressefrihet. Statskontrollert forhåndssensur er vanlig.
Kina er dessuten det ledende land i verden når det gjelder dødsstraff. Fengsling uten dom, tortur og restriksjoner på organisasjons- og religionsfrihet er utbredt. Kommuniststatens forhold til Nord-Korea er kjent: Enhver flyktning fra sistnevnte dikatur som blir tatt i Kina, sendes tilbake til utgangspunktet og en fremtid i arbeidsleire. Spørsmålet om Tibet er behørig behandlet av all verdens presse de siste månedene.
Som svar på Kinas massive menneskerettighetsbrudd, har menneskerettighetsorganisasjoner og aktivister i årevis oppfordret til diverse former for boikott av landet. Det er imidlertid i forbindelse med sommerlekene i Beijing i august at vestlige røster virkelig har gjort seg gjeldende for første gang siden massakren på Den himmelske freds plass 4. juni 1989. Nå engasjerer europeisk og amerikansk presse seg, sammen med politikere med samme opphav, og det synes populært å oppfordre til boikott av årets olympiske leker. Hvorfor det?
Begrepet «Made in China» burde være kjent for de fleste. Det er et faktum at vesten nyter godt av lave produksjonskostnader i landet, og at utenlandsinvesteringer står bak halvparten av den samlede eksporten. Det ville med andre ord være økonomisk skivebom for den vestlige verden å ty til handelsboikott av folkerepublikken. I den forbindelse kan tiltak relatert til Beijing-OL synes å være en mindre dramatisk måte å ta avstand fra landets menneskerettighetsbrudd på. En boikott av åpningsseremonien vil ha vesentlig symbolsk tyngde, uten at det øyensynlig vil føre til annet enn en viss tilfredsstillelse over å ha vist avsky.
Selv om den gjenoppsprungne Kina-kritikken fra vestlig hold har ført til ny og økt patriotisme hos kineserne, tyder mye på at begge debattens parter er fornøyde med dagens ordning. Og sett bort fra konfliktens noe hyklerske aspekt, er det ingen praktisk grunn til å være det motsatte. Kinas statsstyrte markedsøkonomi er et paradis for vestlige investeringer, og som økonomisk og politisk stormakt må forholdene i landet sannsynligvis endre seg til det langt verre før handelsboikott eller drastiske sanksjoner blir aktuelt. I mellomtiden får vi klare oss med eventuell OL-boikott og «dialog».
Når OL-boikott vil nok føre til oppstandelse (riktig nok har ingen land annonsert boikott), men neppe mer, synes det betimelig å stille følgende spørsmål: Hvorfor tildelte Den internasjonale olympiske komité Kina OL i utgangspunktet?