Injuria.no » Faglig
En mistenkelig høyesterettsavgjørelse
Lensmannsmordene på Vågard skulle vise seg å bety mer for norsk rettshistorie enn noen kunne ane da de ble begått høsten 1926.
Skrevet av:
Nicolai Bratz Queseth
Publisert: 05.05.2008 17:52
Jakten på to skapsprengere i Ytre Ådal på Ringerike fikk en fatal utgang for de to lensmennene som deltok. Etter et basketak ble lensmennene drept av forbryterne, og en storstilt leteaksjon ble satt i gang for å få has på morderne. Norske Henning Sigurd Madsen ble pågrepet etter to måneders leting, mens svenske Anton Emanuel Oscar Svensson tok sitt liv før han ble funnet.
Madsen ble stilt for retten og dømt for overlagt drap. Han slapp ut mot slutten av 30-tallet. I mellomtiden hadde forfatteren Gunnar Larsen utgitt en roman om mordene, kalt «To mistenkelige personer». Boken skildrer hvordan den unge nordmannen blir dratt med på forbryterske tokter av den eldre og mer erfarne Svensson.
I 1949 begynte regissør Tancred Ibsen innspillingen av en film basert på boken. På det tidspunktet var Madsen fullstendig rehabilitert – han hadde skiftet identitet, giftet seg, fått to barn og bosatt seg syd for Oslo, der han arbeidet som håndverker. Det var gjennom en avisnotis at han fikk han nyss om at historien om mordene ble filmatisert.
Allerede under innspillingen tok Madsen kontakt med Justisdepartementet for å få stanset filmen, som var en usentimental skildring av de uhyrlige handlingene på Ringerike. Selv om Madsens skikkelse het «Gustav» i filmen, gikk den langt i å rippe opp i en hendelse som for de involverte var et avsluttet kapittel. I Madsens nærmest hjerteskjærende brev til myndighetene heter det:
«Da undertegnede er en av de personer som var med i dette livets drama, og da det er jeg - og jeg alene som har lidd for dette og framledes lider for det, vil jeg spørre om Tancred Ibsen har noen som helst rett til å gjørs det. Har han og konsorter rett til å berike seg på andres øde?»
Justisdepartementet kom frem til at noen lovhjemmel til å stoppe filmen ikke eksisterte. Madsen bragte like fullt saken for retten, og fikk medhold i Oslo byrett (TOSLO-1950-696).
Filmselskapet anket avgjørelsen til Høyesterett (Rt. 1952 s. 1217). Men også Høyesterett fant at «fremvisningen av filmen vil være utilbørlig og rettsstridig overfor saksøkeren ut fra de regler som antas å gjelde om personlighetens rettsvern». Retten bruker uttrykket «glemselens slør», og bemerker at skulle filmet bli tillatt vist, «ville dette slør - selv om selve filmen eller fremvisningen ikke kan ansees ærekrenkende - bli revet i stykker».
Høyesterett påpeker at filmens kunsteriske verdi «på langt nær kan oppveie den betydning det har for saksøkeren og for samfunnet at lensmannsmordet nå ikke blir trukket frem igjen» – og filmen ble forbudt vist.
Dommen ble siden sterkt kritisert for å fullstendig tilsidesette ytringsfriheten til fordel for det ulovfestede personvern. I Lov og Rett 2/1997:81 skriver Johs. Andenæs på side 99:
«Jeg kjenner ikke noen rettsavgjørelse i noe land som går like langt i å gi den enkelte rettsvern overfor kunstnerisk fremstilling som høyesterettsdommen av 1952.»
Høsten 1997 arrangerte Norsk Redaktørforening en fingert rettssak om den til da forbudte filmen (http://www.nored.no/mainDesign.asp?aid=14808&gid=6770), med blant andre Jon Bing som dommer.
Man kan «anta at forholdene kan ha forandret seg på en slik måte at det som ble ansett som ikke tillatelig i 1952 i dag er tillatt», heter det i «dommen».
- I dag ville filmen ikke bli stanset med begrunnelsen fra 1952, uttalte Jon Bing i forbindelse med saken. Det var et viktig moment at hovedpersonen ikke lenger var i live, og det var ingen som hadde rettslig interesse i at filmen ikke ble vist.
Retten fant at det «ikke er særlig tungtveiende personverninteresser som taler mot at filmen i dag tillates offentliggjort», og konkluderte med at «filmen må kunne tillates fremføres offentlig».
I februar 2007 valgte Norsk Filmstudio, som sitter på rettighetene til filmen, å slippe den på bakgrunn av den fingerte rettssaken. Et unikt kapittel i norsk rettshistorie endte til slutt i ytringsfrihetens favør.
av Nikolai Bratz Queseth